Kasper Andresen (57) har kontor i Brandbu og Tingelstads virksomhet på Andfossen. Han har over tretti år bak seg i jobb for allmenningen, både i Gran, Tingelstad og etter at Tingelstad og Brandbu gjorde norgeshistorie ved å slå seg sammen.

– Det ble skogen for meg. Faren min, Kjell Andresen, var allmenningsbestyrer i Gran. Han brøt karriereveg i forhold til sin far, Alf Andresen, som var baker på Raufoss. Alf var igjen sønn av Kasper, som startet bakeri i Brandbu, eller Augedalsbro som det da het. Jeg ble ikke baker slik som oldefar.

Brandbu i 1892

Vi gjør et sprang tilbake i tid.

4. februar 1892. Det er 30 minusgrader. Kasper Andresen tenner opp i en bakerovn som har stått kald lenge, helt fra forgjengerens tid. Han skal åpne eget bakeri dagen etter. Broren Halvor har tilbudt Kasper å leie eiendommen Brovolden. Etter å ha skaffet seg møbler og litt annet utstyr, var Kaspers startkapital 128 kroner. Den første baksten gikk ikke så bra. Brødet ble rått. Og solgt med avslag til 10 øre stykket. Første dags omsetning var åtte kroner. Påfølgende lørdag ble det handlet for 21 kroner.

– Oldefar vokste opp under fryktelig dårlige kår på barnehjem. Han ble født i 1871 i Aurskog. Under et besøk til broren Halvor som guttunge, mens Halvor drev bakeri i Gjøvik, ble oldefar fristet til å prøve bakeryrket. Han ble bakersvenn, reiste også til Hamburg for å perfeksjonere seg i faget, og ble deretter baker i brorens bedrift. Oldefar hadde en tøff oppvekst før det, forteller Kasper.

Han er eldste sønn til eldste sønn til eldste sønn. Nylig ble Kasper hedret med medalje og diplom av Det kongelige selskaps vel etter 30 år i yrket. Han har tatt vare på oldefar Kaspers gullklokke, diplom og gullmedalje, etter at oldefaren fikk Kongens fortjenstmedalje i gull av Kong Haakon i 1936, for sin lange innsats. Oldefaren døde i 1960, 90 år gammel.

Kjøpte itte alt je såg

– Oldefar flyttet fra Brandbu og til Gjøvik i 1896. Han hadde lagt seg opp 8.000 kroner. På spørsmål om hvordan han hadde klart det, kommenterte oldefar: «Je kjøpte itte alt je såg», forteller Kasper.

Gjøvik var i sterk vekst på grunn av den planlagte Gjøvikbanen. Andresens bakerforretning i Storgata 10 ble snart byens og distriktets største. I tillegg til bakeriet dreiv Andresen med engrossalg av mjøl og en del andre kolonialvarer til landhandlerne rundt Gjøvik. I 1913 engasjerte virksomheten inkludert en filial på Raufoss nærmere tjue personer.

– Oldefar deltok i det offentlige liv, også politisk og han hadde sterke interesser for omsorg, gamle, syke og foreldreløse. Han var med i styret ved et pleiehjem i en menneskealder og var med i religiøse organisasjoner. I 1903 møtte han prins Carl og i 1904 kom kong Oscar II på besøk til Gjøvik, forteller Kasper.

Oldefaren noterte fra hendelsen:

– Kongen drakk uhyggelig meget under middagen. Han drakk tett, men var like kongelig og rank. Han drakk champagne av et gullbeger, som en egen lakei fylte på.

Forøvrig ligger Kasper Andresens veg, som er oppkalt etter ham, på Kirkeby i Sørbyen i Gjøvik. Her ligger også «Kaspergården».

Planer om kanelsnurrer

I 1907 var kong Haakon på besøk i Gjøvik, en mann Kasper skulle møtte igjen under audiens da han mottok fortjenstmedaljen i gull. Kasper Andresen giftet seg med Hansine. De fikk 10 barn. Sønnen Alf var eldst.

– Bestefar Alf drev bakeri på Raufoss, der faren min Kjell vokste opp. I motsetningen til faren hadde han ikke interesse for bakerivirksomhet, men han var opptatt av skog. Han startet ved den daværende Skogskolen i Brandbu, sier Kasper.

I Brandbu ble Kjell sammen med Johanne, Kaspers mor. Kjell tok deretter utdanning ved Ås, ble forstmester og jobbet i to år for Lunner Almenning, før han i 1965 ble styrer i Gran Almenning.

– Jeg ble født i 1964. Jeg skulle kanskje ha blitt baker sjøl. Nei, jeg er ikke noe flink til det, men jeg har et mål om å bli veldig god på kanelsnurrer en dag.

Kasper ler. I stedet ble oppveksten preget av skogen og av Skjervetråkket. Der ble det 27 somre på rad.

Oppvekst i skogen

– Jeg har bodd i fem år av livet på Skjerva, innerst i Prinsevika. Alle somrene ble tilbrakt der. Mor var husstell-lærer på yrkesskolen i Gran. I 40 år. Hver sommer flyttet vi ned igjen i bygda 15. august, forteller Kasper.

Han ble tidlig med far Kjell ut i skogen.

– I 12-årsalderen ble det skogplanting, deretter vedhogst og kvisting på akkord. Vi fikk betalt per vedreis. Som 14-åring fikk jeg lov å bruke motorsag. Interessen for skog kom naturlig. Jeg var med på å bygge skogsveger i Gran Almenning, kjørte traktor og fikk sprengnings-sertifikat.

Han er i dag samboer med Jorunn Horgen og har tre barn, sønnen Kristian (29) og tvillingene Gina og Eivind (27). Søsteren Kjersti jobber for Landbrukskontoret for Hadeland og Nittedal.

I farens fotspor

– Jeg fulgte fars fotspor når det gjelder utdanning og gikk ved Gjøvik ingeniørskole, avdeling Brandbu. Etter endt skolegang startet jeg først i Gran Almenning, før det ble ledig stilling som skogvokter i Tingelstad Almenning. Ei stund var jeg skogvokter både for Tingelstad og Brandbu.

Han var med i den spennende prosessen fram mot en historisk begivenhet som å slå sammen to allmenninger. I 2004 var Brandbu og Tingelstad almenning slått sammen.

En langvarig interesse for Kasper har vært skiløyper i skogene på Øståsen.

– Far var også det. Jeg syntes det burde bli faste løyper der. Vi ryddet traseer og jeg fikk låne en gammel snøscooter. Jeg kjørte da jeg var 12–13 år gammel. Allmenningsbestyrereren og lensmann Ola Berge hang i tau bak. Berge slapp taket da vi nærmet oss der det var folk.

Kasper smiler av minnene.

Øståsen skiløyper

– Jeg var løypeansvarlig bas og husansvarlig på Sagvollstallen. I 1972 knyttet vi løype fra sør og opp til Lygna da Lushaughytta sto ferdig.

I 1986 tok daværende ordfører Lars Arne Høydal, kultursjef Reidar Ekeren, Lygnasæter og Hadeland O-lag initiativ til samhandling når det gjaldt skiløyper. Dessuten ble Lygna skisenter stiftet, det samme ble Øståsen skiløyper.

– Jeg ble valgt som leder i Øståsen skiløyper og siden har jeg vært det, forteller Kasper.

Han kikker i en bok som inneholder oldefarens nedtegnelser fra et langt liv. Et liv som også var tøft. Det vet også oldebarn Kasper mye om.

Den tøffe tida

– I 2000 tok moren til ungene våre livet sitt. Det ble tøffe tak å være alene med unger på fem og sju år. Men vi fikk utrolig god hjelp og støtte fra besteforeldre, onkler og tanter og andre. Det har satt sine spor i meg og mine, men vi har det veldig bra. Samboer Jorunn har også vært en kjempestøtte.

Kasper tenker seg om. Leter litt etter ordene.

– Ungene har klart seg veldig bra. De går foran alt. Livet er bra. Jeg har fått lov til å være engasjert i det jeg driver med, men ungene har førsteprioritet når jeg har fri.

Vi gjør et nytt hopp tilbake i tid. Det er 1896 og Hansine og Kasper Andresen reiser til Gjøvik for å bo og arbeide der.

– Mitt arbeide i «Brua» var slutt. Her prøvde jeg meg første gang som sjef, her levde jeg som nygift, her la jeg grunn for mitt lille livsverk. Som jeg satt på lasset og så «Brua» og alt der forsvinne, var det som jeg følte at ennå et nytt blad i mitt livs bok vendte seg. Og der begynte de første bladene i svart og grå fargetone, men nå var fargene blitt lysere og lysere.

Skriftlig sekundær-kilder: Brandbu`stikka, nr. 50, 2011. Helge Stenersen, og lokalhistoriewiki: Kasper Andresen