Gå til sidens hovedinnhold

Et useriøst episk dikt om Halvdan Svartes endelikt

Halvdan Svarte vikingekonge var, så Snorre sier,
stor makt han hadde på Hadeland, Romerike, Ringerike og i Lier.
Til Hadeland han kom med hærmenn og hirdmenn og hester,
dro over fjorden til sida i vest,
for der var maten og mjødet best,
og der tok de godt imot de gromme gjester.

I en gildehall der ble det spist og skålt hele natta lang;
noen kvinnfolk sang og mange satt på gjestenes fang.
Da sola sto opp over Brandbukampen i øst,
ble det enda skravlet og skrålt om både fast og løst,
for festen var slett ikke over,
sjøl om mange var trøtte og trengte litt trøst.

Endelig måtte de sove litt de krigerske, kraftige karer,
for ingen fyllefest i all evighet varer.
Så for hærmenn og hirdmenn og kongen sjøl
var det godt med en liten blund
sjøl om den bare varte en liten stund,
men en time eller to ble det nok for den fyllesjuke flokk.

De våknet utpå dagen, satte seg i sledene og begynte ferden.
Det var et mektig skue, du store verden,
da ut på fjorden de dro, hærmenn og hirdmenn og flotte hester,
sledene fullpakket av fine, fornemme gjester.
Røykenvika de stevnet mot da de Vestsida forlot

I den første sleden satt Kong Halvdan sjøl,
trøtt og fyllesjuk, men stolt som en rik Gudbrandsdøl.
Han ville i land som den aller første,
for han og hærmenn og hirdmenn var veldig tørste.
Kusken brukte pisken og jaget hesten,
og fort for sleden med den gjeve gjesten

Men sola hadde strålt i mange timer og isen hadde begynt å tine.
Inne i vika var det møkk og sørpe og søle,
og at vårsola var sterk fikk de reisende snart føle,
for med et brak brast isen den skjøre,
og hirdmenn og hærmenn kunne ikke lenger kjøre,
til bunnen sank de gjeve gjester og de flotte hester.

Det var skrik og skrål og stor ståhei;
Ingen ble reddet, alle for Helheims vei.
Det må ha vært fælt å både se og høre.
Folka på Næs og bonden sjøl holdt seg nok for både øye og øre.
På land sto mange som så det forferdelige skue,
men de kunne ingenting gjøre.

Seinere ble de funnet, hærmenn og hirdmenn, de aller fleste.
Det ble ordnet med gravferd til alles beste.
Men Halvdans kropp ble en stridens kjerne,
alle ville hauglegge den så veldig gjerne.
Det ble kranglet og det ble kivet
da kongens kropp ble tatt opp i fra sivet.
Så kom det til et slags forlik,
et kompromiss kan en si, og det ble slik.

Halvdans hode til Stein på Ringerike ble brakt
og jordsatt med heder og ære.
Ringerikes vikinger var glade for det, slik bør det jo være.
De var stolte av kongens hvilested, det aller siste;
selv om det bare var hodet de fikk, noe ikke alle visste,
for alt allmuen fikk se var ei kostbar kiste.

I en gammel kaupang på en markedsplass,
der det er funnet mynter og gammelt glinsende glass,
ble Halvdans lange, slanke ben stedt til hvile;
det er visst sant, på det må vi ikke tvile.
Vestfoldingene var glade og fornøyde,
de da de satte kongens ben ned på en høvelig høyde.
Skiringsal plassen heter, den er lett å finne hvis en leter.

Resten av kroppen, fra hals til mage, endte på Romerike et sted;
jeg veit ikke sikkert hva som ble gjort med det;
hvor det ble sendt, det har jeg glemt.
Det er jo så lenge siden dette skjedde,
men Romerikets stolte stormenn var sikkert glade de,
og slett ikke redde da de en del av kongens kropp til gravøl beredte.

Her på Hadeland fikk de så resten av Halvdans kropp
som ble hauglagt i Tingelstad på en bakketopp.
Hadene måtte nøye seg med tarmer og mage, blir vi fortalt,
og kanskje blæra, og det er vel ikke så galt.
De gamle vikingegubber var nok fulle av fryd
da de stod der på toppen med utsikt til både nord og syd.

Men hva kan vi av en sånn affære lære?
Jo kanskje at vi aldri på isen om våren må være,
men heller ta turen til ferja ved Horn når vi skal i gjestebud over fjord'n,
og så at vi ikke så mye spise og drikke bør gjøre
så seint på natta hvis det er slapseføre.
Vi bør la fornuften seire og holde oss sobre
når vi er på Vestsida for å feire.

Kommentarer til denne saken