Gå til sidens hovedinnhold

Et varmere samfunn med fri skolemat og leksefri skole – nei, virkelig ikke!

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Enkeltsaker kupper dessverre oftere og oftere valgkampen. Den smale politikken uten øye for helheten er i fokus og vi politikere hiver oss på. Det er populært å love at det offentlige skal ta over alt det vi synes vi ikke har tid til i en travel hverdag. Og selvsagt helst gratis – for vi har da penger nok i Norge? Gratis skolemat og leksefri skole er av de saker som føyer seg inn i rekken av saker som går i retning av total institusjonalisering av livene våre fra vugge til grav!

Økonomi handler om knapphet. Hadde vi hatt ubegrenset med ressurser trengte vi ingen økonomistyring. Dess strammere økonomiske handlingsrammer vi har dess bedre styring må vi ha og dess mer må vi prioritere. Det er svært mye vi kunne tenkt oss å gjøre, mange gode tiltak – men vi har langt fra råd til alt, og slett ikke i framtidens Norge. Derfor er det rart å høre politikere som i samme åndedrag som sier de vil redusere pengebruken i statsbudsjettet og noen samtidig legge ned oljeindustrien, også lover ut uhorvelige summer til alskens gratistiltak til borgerne. Uten å fortelle hvor man skal ta pengene fra – uten å fortelle hvilke av dagens budsjettposter man vil redusere eller fjerne. Det er intet mindre enn en uansvarlig måte å drive politikk på – det er å lure velgerne!

For et par år siden sa en dame til oss: «Dette med skolemat er da en merkelig valgkampsak. Man kan lure på hva det er som får politikere til å ha hovedfokus på en slik sak. Hvordan skal våre unger lære seg at maten ikke kommer fra lageret på Kiwi og matpakken eller varmtmåltidet kommer svevende fra en kafeteria? Hvordan skal ungene lære seg å lage mat når de ikke har rollemodeller i mor og far som smører matpakke og lager middag? Og så sier politikerne at vi må prioritere hardere fordi vi får dårligere råd!» Mat er viktig for kropp og sjel. Det er et grunnleggende behov. Men er det riktig å frita foreldrene for ansvar for å lage mat til barna? Hvis det faktisk er mange barn som kommer på skolen uten mat – fordi de enten ikke vil ha med og heller kjøper usunn mat på kiosken eller fordi foreldrene ikke tar seg tid å lage mat til dem – er det da ikke heller et sykdomstegn i samfunnet? Hvis barnet ikke får mat med hjemmefra er det faktisk noe skolen burde ta opp med foreldrene og se på om ikke det er en årsak til det – eventuelt et dypereliggende problem som må gjøres noe med slik skolen har plikt til!

Sistnevnte gjelder også for forslaget om leksefri skole. Det å ha litt skolearbeid hjemme er en god måte å lære seg at livet også består av plikter og arbeid som må gjøres på selvstendig basis. Det er et viktig bånd mellom skole og hjem og gir så vel foreldre som skolen mulighet for å reagere hvis noe ikke fungerer, enten det er på skolen eller hjemme. Vi snakker stadig om sterkt økt kunnskapsbehov og at man ikke har nok timer på skolen for å rekke over alt elevene skal igjennom. Da bør vel tiden på skolen brukes til faglig – og sosialt – påfyll, og litt skolearbeid gjøres i ro og mak hjemme?

Det går stadig mot et samfunn der enkeltmennesker og familier ivaretas av det offentlige fra vugge til grav. Dersom man mener det i familien ikke er tid eller lyst å smøre matpakke eller å gi leksehjelp til barna – burde man da ikke heller spørre seg om det er i familien det må omprioriteres?

Et gjennominstitusjonalisert samfunn – at det offentlige skal gi oss absolutt alt som det før var familien som ivaretok – er definitivt ikke veien til et varmere samfunn, tvert imot.

Kommentarer til denne saken