Gå til sidens hovedinnhold

Trives som adoptiv-hadelending

Marian Aas Hansen elsker å spille yatzy med foreldrene når hun er på gården i Nordre Oppdalen.

Artikkelen er over 5 år gammel

GRAN: – Det er så deilig med yatzy. Da trenger jeg ikke å tenke. Ikke snakke så mye heller. Da har jeg tid til å la ting komme av seg sjøl. Du skjønner, jeg snakker så mye med så mange i løpet av dagen at jeg av og til synes det bare er godt å tie litt stille, sier artisten Marian Aas Hansen. Sånn umiddelbart kan det virke som om hun slett ikke sliter verbalt. Latteren sitter løst og hun gir raust av seg sjøl.

40-åringen er opprinnelig fra Ski, men bor på Majorstua, som hun anser som akkurat passe langt fra Nordre Oppdalen.

– Hvilken tilknytning har du egentlig til Nordre Oppdalen?

– Det var min mormor og morfar, Berit og Torstein Løken, som eide gården der, og jeg har vært mye på Hadeland helt siden jeg var unge. Mora mi er odelsjente og tok over gården for noen år siden, og jeg benytter enhver anledning til å reise dit. Det er som om alle får puste og vi sovner tidlig. Når vi kommer opp på gården, må vi ha en akevitt og en øl. Jeg får en egen ro på Hadeland. Ting går litt saktere enn i byen og det er så vakkert her. Det er faktisk slik at du kan gå naken fra badet uten at naboene ser deg. Ikke det at jeg gjør det hele tida, altså. Forresten glemmer jeg meg av og til hjemme på Majorstua. Så tenker jeg, ja, ja, man får bjuda på.

Det var ikke gitt at Aas Hansen skulle bli sanger, men musikk har hun holdt på med siden hun var bitteliten. Da storesøsteren begynte å spille cello, ville minstemor ha fiolin. Slik ble det. Etter hvert ble det mer og mer sang, men bare når ingen andre hørte på. Sjøl den dag i dag, øver artisten aldri hvis noen kan slumpe til å høre henne. Ikke en gang mannen, hennes, trommisen Eirik-Andrè Rydningen, får være tilhører i øvingsfasen, sjøl ikke om han er på et annet rom med høretelefoner.

MØT

Navn: Marian Aas Hansen

Alder: 40 år

Jobb: Artist

Bosted: Majorstua

Aktuell: Med i "VårYr" som hadde premiere i Hadeland kultursal tordag 26. mai

 

– Hva er det som gjør at du ikke fikser at andre hører deg når du øver?

– Jeg vet egentlig ikke. Det har alltid vært sånn. Farmor sa at hun brukte å stå utenfor vinduet å smuglytte på meg. Hadde jeg visst det, ville jeg sluttet umiddelbart. Kanskje er jeg litt sjenert... Men jeg elsker å stå på scena og synge.

– Er det fordi at du da går inn i en rolle?

– Snarere tvert imot. Det er når jeg synger, jeg virkelig er meg sjøl. Sikkert derfor jeg ikke er så glad i musikaler - da må jeg inn i en rolle. Sang og musikk er så personlig for meg. Jeg elsker å ha konserter, særlig på litt uformelle scener der jeg kan si ting jeg er opptatt av, le og ha det hyggelig. Ha kontakten med publikum.

Jeg får en egen ro på Hadeland. Ting går litt saktere enn i byen og det er så vakkert her.

 

– Du er veldig familiær, men har ikke unger sjøl? Er det et bevisst valg?

– Både og. Eller, det er slik livet er blitt. Men jeg føler at jeg er heldig med det livet jeg har. Jeg arbeider med det jeg elsker å gjøre og liker å kunne reise til mamma og pappa når jeg har lyst til det. Dessuten har jeg en nydelig niese og en flott nevø som jeg har vært mye sammen med. Jeg er den eneste i omgangskretsen som ikke har barn, så det er mange barn rundt meg, for å si det slik. Jeg er ikke en type som har drømt om bryllup og barn. Men, du vet jo aldri...

Bryllup har det likevel blitt. Det vil si, ekteskapet er kun gyldig i staten Nevada i USA, for Aas Hansen og Rydningen sa ja til hverandre i Las Vegas.

– Skikkelig impuls. Kjolen fant jeg på Hennes og Mauritz. Der hang en rosa kjole og under sto et par gullsko. Så sang «Elvis». Da gutta i bandet til Eirik-Andrè fikk tårer i øynene, var alt perfekt. Så får vi se om det blir bryllup her hjemme etter hvert.

Kanskje blir det bryllupsfeiring på Hadeland. Fjorårets 40-årslag ble nemlig holdt på Braastad gård i Lunner etter at en av gavene ble opplevd: En helikoptertur over gården i Nordre Oppdalen - og litt mer av bygda.

– Hadelendingene har tatt meg godt imot. Jeg føler meg litt adoptert, sier Marian Aas Hansen. Hun og resten av gjengen i VårYr står på scena i kultursalen denne og neste helg. Da blir det nok flere som vil føle at hun er litt «vår».

Bildeserie

BILDESERIE: VårYr i Hadeland kultursal

 

Tre om Marian:

 

Ellen Margrethe Sæthereng:

Når man møter Marian, så er det første man får et stort smil og en lang klem. Marian er meget profesjonell og en fantastisk sanger. Hun gjør musikken til sin egen og har fantastisk innlevelse og stor evne til å tolke. Så er hun jo i tillegg en solstråle uten sidestykke! Et nydelig menneske og en stor inspirasjon å samarbeide med.

 

Eystein Hagen:

Marian er bare herlig. Som sanger har hun både en fantastisk stemme, integritet og den fine evnen til å involvere seg dypt, og gjennomføre alt på en skikkelig måte. Hun er også et deilig medmenneske med interesse for alle rundt seg.

 Pål Espen Mulder Kilstad:

Marian er en herlig jente som jeg er ydmyk over å få lov til å dele scene med. Hun er ekstremt profesjonell og den profesjonaliteten legger seg som et fint lag med gullstøv over de prosjektene hun er med på. I tillegg er hun alltid blid og der hun er blir det alltid positiv energi. Jeg håper hun vil fortsette å jobbe med oss i mange år fremover for å rotfeste VårYr som et arrangement av høy kvalitet som folk gleder seg til å se. Hun er en sånn person som du ikke helt klarer å skjule at du er veldig stolt over å kunne kalle en venn.

Kommentarer til denne saken