Endelig kom a tel oss, februarsola
og vi skjønte at a ikke hadde glømt oss
slik vi trudde a hadde gjort, i januar,
hu visste nok at vi lengte etter a,
at vi lengte mer etter februarsola
enn etter en tur tel syden,
for det er ikke samma slags sola i syden,
hu står ikke så lågt på himmal,
ikke skinner a så bjart som her i nord heller.
Men der kom a jamen en mårra, februarsola,
løfte seg sakte opp over åskanten,
nå stiger solen opp i øst, halleluja
som det står i salma vi synger i kjørka,
der kom a gitt, strekte seg opp over åsen i sør
og hang låg og bleikgul på himmal
ved sida ta non florlette roseskyer.
Og varmen, kjinn den!
Je blir godvarm i ryggen
der je sitter i stol`n ved glaset
og ser oppover det vinterhvite jordet,
og glitterstrålen, se dom!
dom sveiver inn i det sollyse rommet,
og får støvet tel å danse ballett,
støvfnugga fryder seg sånn som je gjør,
der dom virvler rundt i stua mi.
Februarsola har lyst opp hele Viggadal`n
og kaste glitterstråler over snø og is
og frostkalde beinrangeltrer,
og den sola, hu har gjort meg så glad,
så glad som det går an å bli
en klar og solrik mårra i februar.