Je sitter i godstolen en tidlig mårra i begynnelsen ta juni, lar sola varme ryggen min og ser ut gjennom det store glaset. Hagan min er et virvar ta vakre grønnfarger, og store belter i plen` er dekke ta kløver som strekker seg utover. Snart skar duftende hvite kløverblomster pynte graset.

Hvitkløvar'n får meg tel å tenke på Irland der den er nasjonalblommen.

Det poetiske navnet på landet er: The Emerald Island, Smaragdøya, forde landskapet er så overveldende grønt og frodig.

St. Patrick er Irlands nasjonalhelgen og er best kjint for at han tok en trekløver i bruk da han skulle forklare treenigheta. Dei tre blada er symbol på Gud, Kristus og den Hellige ånd, sa han. Dom er atskilte, men allikevæl sammenfiltre og avhengige ta en an.

Vi syns det er gjævt å finne en lykkebringende firkløver, og da vi var onger kraup vi ofte rundt i kløverenga for å finne en. Men det fjerde kronbladet hadde ikke no godt rykte på seg før i tida. Det vart sagt at det var en viss kar med hønn på hue og hestehov på den eine foten som materialiserte seg i det for å forminske makta tel den treenige guddommen.

St. Patrick blir og hedre forde et sagn sier at det var som han vart kvitt plagsomme giftige slanger som det var mange ta på den tida.

Det hadde seg sånn at han hadde gått opp på en bakketopp en kveld for å meditere og be. Han låg på kner og ba tel Gud da en flokk med slanger kraup så nært at han var forstyrre og følte seg true. Da tok han i bruk både gudskrafta og vandrestaven sin og jaga slanga ner bakken og ut i havet. Det eneste slangelignende krypdyret i Irland nå, er ei slag firfirsle uten bein. Den er ikke no koselig syn, men er helt ufarlig.

Grønt er nasjonalfarge for irera. Den er godt synlig under ST. Patricks dagen den 17. mars. I USA feires dagen med brask og bram, særlig i New York der det bor mange ta irsks avstamming. Der er det parader med grønnkledde menneskjer, irske flagg, irsk musikk og stor jubel.

Men irera vart ikke akkurat ti'n imot med åpne armer da horder ta dom kom tel Amerika på 1840 talet. På den tida var det fattigdom og hungersnød i Irland forde potelavlinga slo feil på grunn ta en råtesjukdom. Alle som kunne skrapa i hoppes nok pe'ing tel en Amerikabillett utvandre dit. Men i USA var det og dårlige tider med stor arbeidsledighet. - No Irish need apply, - ingen irer behøver å søke her, stod det på plakater på fabrikkdører mange steller. Irera var og kjint som kranglefanter og for at dom likte det sterke litt for godt. Det var litt ta en sensasjon da John Kennedy, som var ta irsk avstamming og katolikk, vart president i1960.

Grønne gleder er det mange ta særlig hvis en liker grønnsaker. Under krigen hadde mor mi vøri en tur i Oslo og kom hemmat med no så spennende som en slangeagurk. Den vart tel pålegg på krisebrød' den kvæld', og syster mi og je åt med en appetitt som om det skulle ha vøri en delikatesse. Men kålrot og vanlig kål var tilgjengelig. Det vart sagt at kålrota gjorde nytte som appelsin forde den innehølder den verdifulle vitamin C. Syster mi og je likte godt vanlig grønn kål tel mæddas. Men en dag stirre to ihjælkokte kålmarker på oss bak et kålblad og da miste vi appetitten med en gong.

En vår mens je bodde i Minneapolis, var je og familien på tur i en naturpark litt utafor byen. Vi gikk på fine grusganger og vælbrukte stier under store eiker da je fekk aue på et stort belte med vill asparges ved en liten sprudlende bekk. Je trippe forsiktig gjennom frodig gras, plukke en bunt med dei lysegrønne fristelsen og glede meg tel å eta dom tel mæddas. På vægen telbars att tok je en liten svipptur litt lenger inn på grassletta, og plutselig kjinte je at ett eller ana kraup over sandala mine. Je titte ner og da fekk je se dom. Mørkegrønne ormer med gule striper på ryggen, bukte seg fram og tel bars, snodde seg i en an, over en an, riktig slange seg! Det var dei ufarlige hageslanga (gardensnakes) som je hadde sett før, og je borde ikke ha vørti så redd. Dei fleste var bare onger, non få centimeter lange, men je såg og et par store beist på nesten en meter. Spaserturen telbars att tel den trygge stien vart rask. Je fekk ingen trøst ta onga mine, dom sa bare at det ikke var no å vara redd for. Dom løfte opp et par ta dei væsle, som jo var så søte og lot dom krabbe oppover arma sine.

Mens vi bodde i Minneapolis, hadde vi mange artige grønne gleder. Badetura tæl en innsjø som låg en liten spasertur unna huset vårt husser je godt. Vi tælbrakte mesteparten ta sommarstida på ei frodig grønn slette under prektige eikekroner og var uti det lunkne vatnet med jevne mellomrom mesteparten ta dagen.

Med så var det og skår i badefornøyelsen, for seint uti august kom dei daga som kalles «dogdays». Da var det en oppblomstring ta grønne alger som gjorde badinga ubehagelig. En tjukk grønn graut låg som et illeluktende belte langs strandkanten, og hvis du ville ha deg en svømmetur måtte du fyst vasse gjennom gørra. Je gjorde aldri det, men dei badesultne onga mine prøvde seg på det en gong, bare en gong, for da dom kom oppatt var legga doms ikke bare dekke ta slimete grønn grønske, men og ta blodigler som nok hadde søkt tælflukt i algegørra og hadde benytte anledningen tel å godgjøra seg med litt menneskjeblod.