Gå til sidens hovedinnhold

Gerd Nyland: Et kaninbur, litt kaffeerstatning og hemavle tobakk.

Artikkelen er over 1 år gammel
Ditt Hadeland

Under krigen vart det sætt opp hemlaga, stygge kaninbur ved nesten alle uthusa i Mjønvald på Jaren. Kaninhøld var en måte å skaffe seg mat på. Men for mange unger hadde den slags matauk en tragisk avslutning. Kanina måtte jo avlives for at det kunne lagas frikassè ta dom.
Vi unga fekk lov tel å hølde kaninunga, vi fekk kjæle med dom; vi ga dom mat, plukke groblad og karvekål tæl dom om sommar`n og ga dom potetskrell om vintar`n. Og så flaug vi langt unna da `n far skulle ta livet ta dom. Je nekte plent å eta kaninfrikassè je. - Du er så bortskjemt, sa syster mi!
En vinter da det hadde kømmi nysnø, gikk `n far ner tæl buret en mårra. Der sto døra på vidt gap, og den største og feiteste frikassèkanin` var borte. Han far lo litt da `n kom innatt og fortælte det. - Men je såg spåra etter tjuven i nysnø`n je, sa `n. Det var tydelige merker etter en støvel og ett trebein. Vi visste at det bare var en kar i nabolaget som halte rundt med trebein.
- Ja, det var nok `n Bertil, sa `n far, men kænskje han trenger mat mer enn vi gjør. Vi lar`n ha kannin!

Kaffe var ikke å få tak i under krigen. Men folk visste råd. Sikorirøtter vart ofte brukt som kaffeerstatning, og på bygda tok folk i bruk kønn eller erter som dom svartbrente.
En æfta da je kom hematt, satt bæstemor mi på trammen og rørte i ei stor, svart gryte med ei treskje. - Å er du gjør a bæstemor, spørte je.
- Lagar kaffe, var svaret. - Men smakar det kaffe ta brente erter a, sa je. - Nei, men kokvatnet i kaffekjel` blir i hvert fall svart, svara hu.
Det var stor stas da vi i mai 1945 åpne ei pakke frå tanta vår i Amerika og fant en påsa med ekte kaffe.


Far min hadde ikke bruk for brennevinsmerka sine, men tobakksmerker hadde han aldri nok ta. Røykesugen greip fatt i `n en sommar, og han bestemte seg for å dyrke tobakk sjøl. Han ville sætta tobakksplanter i den aller beste potetjorda like bortafør utedoen. Plan` hass førte tel kontrovers med ` n bæstefar Ola som var ivrig potetdyrker. Vi bodde i huset hass, og det var han som bestemte over både hus og potetjord. Ingen tobakksplanter der nei! Dermed basta! Etter en del akkedering og uvanlig, hissig ordveksling mellom svigerfar og svigersønn kom det tel et slags kompromiss. Han far fekk lov tel å sætta non spede, kostbare tobakksplanter i bakkeskråningen like ved dynga mot nord. Det var nok ikke den beste flækken for dei varmekjære, eksotiske planten, og dom vart ikke fælt store. Men på høsten det året hang det brongrå nikotinplanter tel tørk i uthuset. Tæl ergrelse for`n bæstefar spredte dom angen sin rett inn i vedaskjulet der han tælbrakte mye tid med å høgge store og små vedatrer og det som var spesialiteten hass, opptenningsvedatrer med fine krøller i den eine enden.
Om `n far koste seg med den hemlaga tobakken husser je ikke, men je veit at han var jøtt glad da det vart ordentlig Petterøs Blå Blanding å få kjøpt på kooperativen etter at den fæle krigen endelig var over.

Kommentarer til denne saken