St. Hans blir feire tel minne om Johannes Døperens fødsel. Han levde i ørkenen, var kledd i ei kappe ta kamelhår og livnærte seg med grashopper og vill honning. Han vart henrette da kongsdattera, Salome, ba om å få ”Johannes` hode på et fat!” (Matteus.14de kapitel.)
Hvordan Perikumplanta fikk navnet Johannesurt!
Det var en gang for lenge, lenge siden i et land langt, langt borte. Landet het Galilea, og det var Kong Herodes Antipas som regjerte der. Han hadde giftet seg med en kvinne som hadde vært hans brors hustru tidligere. Kongen elsket denne kvinnen og hadde gitt henne æresnavnet Dronning Herodias. Kongen og dronningen hadde en datter som het Salome. Hun var snillere og vakrere enn noen annen pike i landet, og hun var også svært musikalsk. Hun hadde tidlig lært å spille både harpe og andre instrumenter. Når hun hørte musikk, beveget hun seg grasiøst i takt med den.
Kongeparet elsket og beundret datteren og gav henne alt hun ønsket seg. Da hun gjerne ville lære å danse, ansatte de den beste danselæreren i landet, og Salome ble en dyktig og svært grasiøs danserinne. Siden hun var prinsesse, kunne hun jo ikke vise sine danseferdigheter hvor som helst, men hvis det var gjestebud på slottet, fikk hun lov til å opptre, og det var det morsomste hun visste.
Så var det en kveld da Kong Herodes hadde fødselsdagsselskap. Han hadde innbudt alle vennene sine, alle krigshøvdingene og alle rådgiverne. De var samlet i den største og flotteste speilsalen i palasset. Den var pyntet med vakre roser og liljer, og det var store gule Perikumplanter i flere krukker i salen.
De fornemme gjestene hadde spist de lekreste og mest velsmakende retter, flere slags fisk, helstekt lam, alle slags grønnsaker og eksotiske frukter, og til slutt delikate kaker som sjefsbakeren selv hadde laget. Og de hadde drukket flere slags vin av alle beste årgang.
Da festmåltidet var over, kalte kong Herodes på slottsorkesteret som spilte de vakreste melodier for gjestene. Kongen, som var veldig stolt over at datteren hadde blitt så flink til å danse, spurte Prinsesse Salome om hun hadde lyst til å opptre. Hun lot seg ikke be to ganger! Hun ba orkesteret spille sitt favorittmusikkstykke, og så begynte hun å bevege seg til den eggende musikken. Midt på gulvet i den flotte speilsalen sto et palmetre som rakk nesten til det mosaikkprydede taket, og under palmen sto blanke, røde krukker med gule perikumplanter. Prinsessen danset rundt og rundt dette fargerike midtpunktet. Hun var kledd i en purpurrød kjole av gjennomsiktig silkestoff. Sløret som dekket det lange mørke, krøllete håret hennes, var lys rosa. Gjestene kunne skimte den smidige, slanke ungpikekroppens bevegelser til den eggende musikken og ble helt betatt!
Da dansen var over, ville applausen ingen ende ta. Gjestene klappet og klappet, reiste seg og ba om enda en dans. Men Kongen sa bestemt at det nok måtte bli med denne ene. Han gikk bort til Salome, omfavnet henne, og sa at hun som takk skulle få akkurat det hun ønsket seg.
Salome visste ikke hva hun skulle be om, men hun gikk bort til sin mor, Dronning Herodias, og spurte henne hva hun syntes. Dronningen bøyde seg over datteren og hvisket noe inn i øret hennes. Salome ble blek og det så ut som om hun skalv. Men så stotret hun frem at hun ønsket seg Døperen Johannes` hode på et fat!
Denne berømte profeten hadde fordømt Herodes fordi han hadde tatt sin brors hustru til ekte og levde i synd med henne. Dronningen hatet Johannes for hans beskyldninger og refsende ord, og hun higet etter hevn.
Kongen, dronningen og Salome sto under palmetreet ved siden av en krukke med perikum da bøddelen kom opp fra fangehullet og inn i speilsalen med Døperens blodige hode på et sølvfat. Kongen ble blek og snudde seg vekk. Salome måtte ta i mot fatet med det bloddryppende hodet, men hun gråt da hun bar det bort til moren. Dronning Herodias tok i mot fatet og stirret på hodet, på de sorte øynene som enda var åpne, på det mørke, lange skjegget og håret som var farget rødt av blodet, og hun smilte triumferende. Hun hadde fått sin hevn!
Mens dronningen holdt fatet begynte blodet å dryppe ned på perikumplanta i den røde krukka. Bloddråpene rant ned på bladene, på blomstene og på jorda, det sèg ned til røttene som trakk blodet til seg. Og blodet blandet seg med plantesafta og den ble purpurrød!
Nå har du fått forklaringen på hvorfor perikum kalles Johannesurt, og snipp, snapp, snute, så er eventyret ute.
PS: Etter at plantesafta var blitt rød, ble den erklært hellig, og den fikk helbredende kraft. Da ble Satan så rasende at han tok en kvist og stakk hull på alle bladene. Han trodde at den spesielle egenskapen som blodet hadde gitt planta ville sige ut og forsvinne. Men slik gikk det ikke. Guds kraft var for sterk, og djevelen måtte flykte og holde seg skjult i lengre tid. Derfor kalles perikumplanta og Satans Flukt. Men de bitte små prikkene som djevelen hadde laget, ble ikke borte. De er der den dag i dag, og derfor kalles planta også Prikk Perikum. (Kjært barn har mange navn.)