Gå til sidens hovedinnhold

Gerd Nyland: Skirenn og skiturer før i tida

Artikkelen er over 1 år gammel
Ditt Hadeland

Når je sitter i godstolen min, har je Værsenjorda i synsfeltet mitt. Dei vakkerhvite bakka bølger seg fint oppover mot Værsengarden på toppen. Je tenker telbars att tel skoleskirenna som foregikk der da je var elev på Fagerlund Skole.
Ikke alle hadde egne skir, men dom fekk låne. På skolelåven sto utlånsski’n; lange, tunge og ufampete. Det var et svare stræv å få fønni dom fram og få tælpasse gamledagse lærbindinger tel diverse størrelser ta beksomstøvler. Mange hadde skobesparar ta metall under sålen og kænskje ståltåspisser, no som gjorde det vrient å få spent fast bindingen.
Je hadde fått ski’n mine tel jul et år da jeg var ganske lita, hadde dom i mange år, men likte dom aldri. Dom var for breie, og så hadde dom tre renner! Det syntes jo tydelig i medda, og det vart je erte for! Je ville ha skir med EI rænd, men det fekk je ikke før syster mi trengte nye. Hu arve ski’n mine, og så var det hu som vart erte for dei tre stripen i medda!

Nabojinten hadde ett par skir på deling! A Inger fortælte meg at far hennes hadde laga ski’n ta non gamle hoppskir han hadde fått tak i. Han hadde skøri ta den eine sida, forkorte dom og laga tupper ved å bløyte og bøye tel nye. Dom vant nok aldri no fystepremie med dei ski`n nei!
Skoleskirenna var i Værsenenga og det var tevling i slalom, hopp og langrenn. Hoppkonkurransen var mest spennende! Den foregikk i Liabakken og var bare for gutter. Non få ta dom hadde hoppski`r, men dei fleste brukte vanlige treskir. Å langt dom kunne hoppe der? 16 tel 18 meter, meinar’n Per Haugli, en ta gutta som deltok.
Je husser best den eine gongen je hoppe der sjøl. Non ta gutta utfordre oss jinten tel å prøve hoppbakken. Venninna mi og je prate litt i hoppes, og så bestemte vi oss for å gjøra det.
Hjertet banke hardt i bringa mi mens vi tråkke oss opp tel toppen. Vi kaste i frå oss stava og sto og såg nerover. Skulle vi virkelig? Vi måtte jo det da når vi hadde sagt det. Vi elte - melte om åkke som skulle kjøre fysst, og det vart a Veslepip. Hu kom seg over hoppet; lua fòr ta a, og det lyse håret flagre. Hu veive med arma mens ski’n dingle ustøtt i lufta. Så lande a skrævanes og fòr nerover. Hu datt ikke!

Så var det min tur. Je var så nervøs, men kunne jo ikke ombestemme meg da a Veslepip hadde vøri så vågal. Je tok mot tæl meg og sætte utfor, hadde et rart sug i magan og kjinte både fryd og skrækk da je fòr nerover ovarennet, svævde over hoppet og lande non meter lenger ner. Ski’n glei ut, og je var breibeint og ustø da jeg kjørte ned unnarennet. Men jeg datt ikke! For en bragd! Gutta applauderte, og je og a Veslepip levde i en slags seiersrus i flere dager etterpå. To jinter hadde hoppe i guttebakken!
Far min var ivrig skiløper, og han organiserte mange fine turer for meg og syster mi. Vi tok skibussen tæl Lygna, og derifrå førte vi onga ettar’n far innover Skarvåsen mot Lushaugen. Ingen maskinoppkjørte skispor fantes den gongen, men non hadde gått før oss og tråkke løyper.
Non gonger strævde vi oss helt tel toppen ta Lushaugen, den høgeste åsen på Hadeland,812 m. o. h. Der var det servering i den gamle brannutsiktshytta, - en kunne få kjøpt kaffe, øl og brus. Non spreke karer hadde nok kjone og dri varen opp dit på kjelke, eller børi dom dit på ryggen!

Da vi var oppe, tok’n far ta seg den gamle grå ryggsækken, sætte den ved ei granbuske og ga oss peing så vi kunne gå inn tæl hytta og kjøpe ei flaske Solo. Da vi kom tel bars att, hadde han laga ei granbarboso tel oss. Vi satt jamsides og hadde ei kosestynd mens han far drakk kaffe frå termosen, og vi åt brødskiven a mor hadde sendt med oss. Han far fortælte støtt om Greven ta Lushaugen, han Nils Lundberg, som hadde vøri brannoppsynsmann der for mange år sea, og som non jægar hadde sett gjenferdet ta en mørk høstkvæld!
Om æftan ok vi nerattover dei bratte bakka tel myra, gikk videre over Finskjeggholen, Løvlisætra og Badstua tel Emse øfst i Moen. Siste etappe var en fryd, bare neroverbakker på gutuer og jorder tel Mjønvald!

Kommentarer til denne saken