Slipsteinsnostalgi.


Dra jevnt, sa `n bæstefar da je skulle sveive slipstein`,

morsk var `n og streng i stemma,

je tok i med begge henda og drog, hakkete og ujevnt,

jevnere, dra jevnere, sa`n bæstefar.


Så sprute`n vatn på stein og la ljåblad` oppå,

je sveive, det hvinte og skreik, og ljåen vart kvass,

på enga bak låven meie `n ner gras og kløver og silkestrå,

tørke på hesje vart det høy tel kua og tel gampen hass og.


Men vi har ikke bruk for deg mer, du gamle ljå,

vi har andre raskere redskaper vi nå,

for gras og kløver og strå skar bort, lettvint og fort,

grasklyppar`n durer og kantklyppar`n skriker stygt.


Det gjer ikkje vondt å falla for ljå, sa Olav H. Hauge,

og blommer og strå, di veit å di får, sa`n Alf,

men slipsteinsvalsen høres enda, den går og går og går

sjøl om `n bæstefar er borte og

je ikke har sveive no slipstein på mange, mange år.


PS. Men mænn` med ljåen lusker kænskje bak låven i kvæld` allikevæl!