Gå til sidens hovedinnhold

#Glemikke hverdagsrasismen

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I år markerer vi at det er 20 år siden det rasistiske drapet på 15 år gamle Benjamin Hermansen. I etterkant av drapet samlet vi oss under slagordet «aldri mer», men har vi holdt ord? Hvordan oppleves rasisme i Innlandet?

Likestillingssenteret lanserer nå rapporten «Lytt til oss: minoritetsungdoms opplevelser av rasisme i Innlandet», skrevet på oppdrag fra Bufdir. Rapporten er basert på intervjuer av ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn. Mange føler seg hjemme i Innlandet, men har likevel viktige fortellinger om utestenging, fordommer, rasisme og latterliggjøring på bakgrunn av etnisitet, hudfarge og/eller (antatt) religion. Rasisme har konsekvenser for skoleprestasjoner, psykisk helse og framtidige utdannings- og arbeidsmuligheter. Vi skylder ungdommen å ta deres opplevelser av rasisme på alvor.

Skolen er den arenaen hvor ungdommene opplever mest rasisme. Dette kan forklares med at ungdom tilbringer store deler av tiden sin på skolen, men annen forskning har også påpekt at lærerstudenter ikke lærer hvordan rasisme og forskjellsbehandling skal håndteres på en god måte.

Rasisme defineres ofte snevert i undervisningen – som unntakshendelser, noe som foregår i andre land, eller i en annen historisk kontekst, uten å se paralleller til dagens samfunn. Dermed gir ikke undervisningen elevene verktøy for å forstå egne opplevelser og erfaringer med rasisme.

Les også

Bekjemp hverdagsrasismen

De fleste lærerne ønsker å være inkluderende, og spiller en viktig rolle som støttespillere for mange av ungdommene. Likevel peker resultatene i rapporten på at strukturelle utfordringer som må tas tak i før vi oppnår en reell likeverdig skolehverdag for alle elever, uavhengig av bakgrunn. Et viktig funn er at flere lærere bruker n-ordet i undervisning og dagligtale, og at det smitter over på majoritetselever. Flere av ungdommene opplever denne ordbruken som svært ubehagelig, og det påvirker deres trivsel på skolen og samspillet med medelever. De fleste ungdommene beskriver det å bli kjent med majoritetselever som vanskelig. Flere har opplevd å bli ignorert av medelever, ekskludert i gruppearbeid og ledd av under presentasjoner. Denne ekskluderingen kan tolkes som en form for mobbing eller utestenging som kan ramme alle uavhengig av bakgrunn. Dette er imidlertid et gjentakende mønster i denne studien og må derfor kunne sies å være knyttet til rasisme.

Hverdagsrasisme er alle de små opplevelsene som gjør etniske minoriteter til «de andre» i samfunnet. Folk går sjeldent aktivt inn for å være rasister, men likevel kan ord og handlinger ha rasistiske konsekvenser. Det er utfordrende å identifisere hverdagsrasismen, også for de av oss som utsettes for det. Bevisbyrden ligger som regel hos mottakeren. Men ansvaret for å stoppe rasisme kan ikke hvile på dem som blir utsatt for det. Likevel er det det som skjer når ungdommene påpeker rasisme; de forteller at de ikke blir trodd eller blir sett på som overfølsomme.

Da jeg, Hasti Hamidi, leste rapporten, var det som å lese historier fra egen oppvekst. Jeg gikk på ungdomsskolen da Benjamin Hermansen ble drept, og jeg husker godt hvordan vi samlet oss bak slagordet «aldri mer». Jeg husker også at slagordet ikke beskyttet meg mot den rasismen jeg ble møtt med i hverdagen etter drapet. Rasistisk motivert vold og drap oppstår ikke i et vakuum, men er basert på den samme tankegangen om et «oss» og «de andre», som også ligger til grunn for hverdagsrasismen. Det at jeg, i voksen alder, kan kjenne meg igjen i fortellingene til dagens ungdom, viser at vi ikke har tatt et oppgjør med de bakenforliggende årsakene til det rasistiske drapet, selv om vi har tatt avstand fra handlingen.

Rapporten synliggjør strukturell rasisme og hverdagsrasisme slik det kommer til uttrykk i Innlandet. Dette er ikke nødvendigvis synlig for de av oss som har «norskklingende» navn og er hvite – fordi den ikke rammer oss. Derfor er det sentralt at vi lytter til de av oss som opplever rasisme på kroppen.

Det er ikke nok å bare lytte. For å kunne motarbeide rasisme trengs kunnskap om rasisme slik den kommer til uttrykk i dagens Norge. Skolen er i en unik posisjon til å bidra i dette arbeidet. Undervisning som tar opp rasisme som speiler ungdommenes egne erfaringer, og en skole hvor lærere har verktøy til å håndtere rasistiske situasjoner når de oppstår, vil gi positive ringvirkninger til hele samfunnet

Vi oppfordrer kommunene i Innlandet til å ta i bruk kunnskapsgrunnlaget i Likestillingssenterets rapport til å utarbeide strategier og handlingsplaner mot rasisme i skoler og lokalsamfunn.

Kommentarer til denne saken