I skolens reglement under krigen sto det:

«Under henvisning til rundskriv av 17. mars 1941 skal herved innskjerpes at skoleungdom ikke må la seg utnytte av noen som helst demonstrasjoner i statsfiendtlig øyemed. Bruk av «nisseluer» eller andre luer eller klesplagg som til enhver tid søges brakt i almen bruk for å markere en demonstrativ hensikt, forbys på skolen. Det samme gjelder merke med løve, H.R. (Håkon Rex) H. 7 og liknende. Likeså bruk av rikets flagg på hodeplagg, klær, eller på annen måte. Tegninger og innskjæring i pulter og vegger, gjerder og liknende er en uskikk, og slike produkter må straks og med største omhu besørges fjernet, fortrinnsvis av den eller de som måtte være utpekt som skyldig i forgåelsen.

Brudd på ovenstående medfører passende disiplinære straffer, i grovere tilfelle anvendes bortvisning, eventuelt også politimessig behandling.

Mor mi hadde strikke raue nisseluer tel syster Berit og meg. Dom brukte vi bare etter skoletid, men merket med stor H, sjutalet i midten og V for Victory, tegne vi på alle gjerda i nabolaget. En gong det var skarasnø gikk hele ungeflokken tel skolen om kvæld`n, brukte biter ta køl og tegne Kong Håkonmerker over hele skoleplassen.

Dei norske flagga låg på loftet og vart hente og brukt med stolthet den 8. mai 1945. 17. mai det året var det barnetog tel Tomtehaugen. Alle unga ropte HURRA! og veive med flagga, – Ja, vi elsker dette landet, vart søngi med sto frihetsglede og ærbødighet, og det var høgtidelige taler og etterpå sekkeløp og andre leker.

Det som kalles den nye nasjonalsangen. Norge I rødt, hvitt og blått, var ikke kjint enda, men je fekk vara med og synge den på en fest på Folkvang seinere den sommar`n.

Google: Under fredsjubelen i mai 1945 dukket sangen opp igjen, i revyen Det smaker av fugl. I et av numrene kom den legendariske revyartisten Lalla Carlsen på scenen, kledd i rødt, hvitt og blått, og sang den versjonen som er kjent i dag.

Je begynte på Sinsen Skole høsten 1940. Vi fekk gå der bare noen måneder før skolen vart ti'n ta tyskera tel lasarett – slik fekk vi det forklart, skolen er tatt av tyskerne. Vi måtte ha undervisning i hema. Små grupper ta jinter satt i hoppes med lærerinna Frk Kirkhorn ved store spisebord i diverse leiligheter og prøvde å lære å læsa.

Da vi fekk begynne på Løren skole som var langt unna Sinsen, vart je ofte erte på skolevægen ta non gutteslamper forde je glømte å prate byspråk og sa no på Hadelandsdialekta. – Her vækser det pottitter, sa je en dag da vi skoleonga gikk forbi en parsell.

– Ha, ha, sa, byeleva – det heter p o t e t e r.

På Fagerlund Skole på Jaren, var problemet omvendt. En dag sa je p o t e t e r der og vart korrigert ta Jarengutta som vente på meg utafor porten. Dom omringe meg, dytte og fekk meg tel å si pottitter. – Si rævskorodal'n og, sa en ta dom før han snudde baken tel meg, drog ner boksa og viste fram sprekken mellom rompeballa.

Matpakken våre var svært så forskjellige. Dom som kom frå store garder hadde radt brødskiver med egg eller kjøttpålegg. Andre hadde kænskje non skarve skiver med uappetittlig potetmosblande margarin. Je hadde flæskefett på skiven hvis det var like etter slaktetida, ellers måtte je greie meg med tynt tyttebærsyltetøy. Men a Marta, som var fosterbarn hos en butikkmann på Jaren, hadde ofte dobbelt opp med nistemat. Hu ga gladelig bort ei skive eller to tel dom som ikke hadde med seg no mat i det hele tatt. Hu var ei ordentlig urokråke hu Marta, men godhjerte, det var a i hvert fall!

Vi grudde oss fælt tel at den uhyggelige tannlegen skulle komma med den store svarte stol'n, den usæle lampa og alle torturinstrumenta sine. Vi vart ropt opp etter tur. Skjelvende og vettskremte tusle vi inn på tannlegerommet og krabbe opp i stol`n. Tannlege Bergen var ikke nådig. Han bore og bore tel det nesten gnistre og gjorde jøtt vondt. Tåren spratt ut tor aua mine. Men da je kom hematt og klaga tel a mor, var det ikke no trøst å få.

– Var glad du får stelt tenna dine du, så du slepper å miste dom, sa hu, – det var ikke alle som var så heldige før i tida, – veit om non som fekk gebiss i konfirmasjonsgave je.

En dag klatre en ta gutta opp i ei furu og kaste fugleegg ner på bakken. Dom knustes sjølsagt, og små fugleungefostre vart liggendes under treet. Det var så vidt je ikke grein.

Mårran etter vart je møtt ved porten ta to gutteslamper, han Kjell Gillebo og og'n Kåre Bakken.

– Nå har vi skøri rompa ta et ikkønn, sa dom. Da begynte je virkelig å bælja, og etter den episoden kalte dom meg bare Ikønnrompa!

Det var ingen spøk å vara skoleelev den gongen! Vi måtte skrive med penn og blekk i « skjønnskriftboka», lære salmevers utenat, pugge sjugangen og tel og med brodere korssting!