Det hviler en strenghet over Granavollen. Gran kommunes tusenårssted hjemsøkes av holmgang på sosiale og analoge medier rett som det er: Kirkestaller, kunst i Prestegårdshagen, blomster i sykkelkurver, rosa cafémøblement og den nå snart toårige samtalen om logoen til Telthuset.

Tidligere i sommer delte Amund Bø sine tanker om kirkevangen på Granavollen generelt og enkelte elementer på Telthuset spesielt. Vi takker Bø for å trekke debatten som i lengre tid har foregått på sosiale medier inn i avisen og ut til et bredt publikum. I sitt innlegg berører Bø en viktig problemstilling knyttet til hva som er «innafor» og «uttafor» på Granavollen. Vi ser derfor debatten rundt Telthuset i lys av den breiere samtalen om Granavollen.

Etter vel to år med diskusjon rundt enkelte av museets valg knyttet til Telthuset er vi klar over at det er reelle uenigheter. Vi lever godt med et mangfold av meninger. Men vi vil benytte anledningen til å forklare hvorfor vi har tenkt slik vi har tenkt, fordi dette i våre øyne er del av en større og viktigere samtale om historie, forvaltning og eierskap.

En liten gutt fortalte oss at han pleier å gå innom Telthuset på veg hjem fra skolen. Hva han gjør der? Usikkert, men det er et hus han opplever at han kan gå inn i og være i. Vi har fått mange tilbakemeldinger om Telthuset. For oss sitter denne igjen som den viktigste.

Bildeserie

SE BILDENE: Åpningen av Telthuset på Granavollen

Det handler om hva et historisk område er, hva som gjør et sted godt og bra for sine innbyggere, hva som gjør at man føler seg velkommen, hvordan man tenker om formidling av historie og hvordan man forholder seg til spenningsfeltet mellom historien som noe tilbakelagt og historien som noe levende.

Intensjonen bak Telthuset

Bø tar i mye av sin kritikk utgangspunkt i at enkelte elementer i og rundt Telthuset ikke direkte kan kobles til Telthusets militære historie. Det er helt riktig, og det henger sammen med intensjonen for tilbakeføringen av Telthuset. Vi har hele tiden hatt tre målsetninger med dette prosjektet.

For det første var det et viktig poeng i seg selv at huset ble reddet og at det ble tilbakeført til sitt opprinnelige bygningsmiljø på Granavollen. Vangens militære historie er, som Bø selv påpeker, en viktig, men noe ukjent del av Granavollens historie.

I tillegg har tilbakeføringen hatt som mål å utforme Telthuset til et sted som formidler områdets historie- altså ikke bare Telthusets historie, men også området for øvrig. Det er uunngåelig å merke at man er på historisk grunn når man besøker Granavollen, men som museum har vi ønsket å lage et hus som gir en smakebit på områdets historie som besøkende kan ta med seg på turen videre. Dette mener vi Granavollen har manglet, og vi ønsket med Telthuset å skape en permanent utstilling om områdets historie.

Dette er grunnen til at det man kan se og oppleve i Telthuset ikke strengt forholder seg til husets militære historie, men til Granavollen omegns historie mer generelt. Det forklarer hvorfor det er elementer som Bø beskriver «ikke har noen tilknytning til Telthuset», snarere har de alle en tilknytning til Granavollen omegn.

Det siste målet med Telthuset har vært å gjøre historien tilgjengelig. Vi som jobber på museum er opptatt av- og statlig pålagt- å gjøre historien levende og engasjerende for et breiest mulig publikumsgrunnlag. Det er ingen hemmelighet at historisk engasjement, og museumsbesøk, ofte begrenser seg til en liten del av befolkningen. Historien er for viktig til å oppta så få. Mener vi. Det betyr at vi må tenke annerledes om hvordan vi jobber med historie. Både estetisk og i hvilke vinklinger vi tar og perspektiver vi legger til grunn.

Kommunikasjon og tilgjengelighet

Bø er kritisk til det han beskriver som lekent, billig og intetsigende.

Vi føler ikke at den beskrivelsen passer med det som motiverte oss i det mangeårige arbeidet med Telthuset.

Vi strebet, i samarbeid med de mange strålende medvirkende, etter å lage et nydelig restaurert hus som bidrar til både historisk bygningsmiljø, og å løfte bevisstheten rundt bygningsvernet og dets prinsipper. Vi strebet etter tilgjengelighet, både fysisk og i innhold. Vi strebet etter å utvide vår forståelse av historien gjennom å anvende en helt ny metodikk, et demokratisk grasrotperspektiv på kulturhistorisk kildebruk og fortellerstemme. Vi strebet etter å gi huset noen elementer som fikk besøkende til å forstå at her inne skjer det noe.

For jo, og her er vi uenig med Bø, Telthuset har et kommunikasjonsproblem.

For de av oss som er oppvokst i en by og som er født etter Berlinmurens fall, så ser Telthuset ut som et stabbur. Og stabbur er det mange av her i landet, og vi har ikke for vane å gå inn i dem. Vi ønsker at så mange som mulig skal gå inn i Telthuset – der de kan lære om både Telthusets historie, militærvesenets historie, Granavollens historie, og bygningsvernets historie. Og ikke bare de som aktivt oppsøker historien og allerede har en dypere kjennskap til Telthus som historisk institusjon. Da må vi hjelpe folk til å forstå at dette ikke er et stabbur, men en døgnåpen formidlingsarena.

I logo, figurer og formidling har vi en leken tilnærming til historien.

Det er et valg. At kunnskap og kompetanse er viktig, er en selvfølge ved et museum. Men hvordan historie formidles, det kan følge en annen logikk. Der kan man trekke inn sagnet om søstrene ved kirken, Sølve og skrømt, fordi historien også er historien om sagn, fabler og drømmer. Historien er fragmentert, og i Telthuset har vi lekt oss med disse fragmentene. For er det en ting vi vet om historie, så er det at den er rikt, undrende og usikker- ikke ryddig og tydelig slik det ofte kan fremstilles. Vi mener det er en feilslutning å skille mellom det gøyale og det ærverdige og korrekte. Det historiske er mer gøyalt enn det meste, og vi mener også at det er både innafor og fint å la seg inspirere av historien i både logo og formidlingsgrep for barn.

Granavollen var et maktsenter. Det er det fremdeles. Det hviler en strenghet over Granavollen, og strenghet kan fort ekskludere.

Vi har forståelse for at mange kanskje ikke liker våre, og andres, måter å være en del av Granavollen på, men vi kan ikke bli en bygd som lar oss forarge av at frivillige pynter for besøkende med blomster på vangen. Det går rett og slett ikke an. Gi oss mer blomster, farger og liv. Gjør Granavollen til et levende historisk maktsentrum der alle føler seg velkommen og der det er plass til ulike meninger og ønsker. Der kunnskap, kompetanse og kvalitet ikke settes i motsetning til deltakelse, utvikling og gode besøksopplevelser.

Randsfjordmuseet ønsker å jobbe for at historien bevares og gjøres levende, relevant og kjent for mange. For små skolegutter og for fagmiljøer. Da må vi tåle at det også kommer elementer ikke alle liker, men godta at Granavollen klarer å romme oss alle.

TIDLIGERE DEBATT RUNDT TELTHUSET: