De som møttes var Gudmund Waalen og hans to døtre, pluss noe andre. Siste halvdel av sekstitallet var starten på visebølgen i Norge. Men en må ikke glemme at alt i 1944 ble Visens venner, med bl.a. Otto Nielsen som primus motor, stiftet. Formålet var å «dyrke, verne og fremme den gode vise». Dette var en lukket forening der medlemmer måtte inviteres av et eksisterende medlem. I 1950 ga foreningen ut sin første visebok med skillingsviser, romantiske viser og viser med revypreg – hele ti viser til sammen.

I 1957 startet «Søndagsposten», og den programposten ble scenen for visediktere fra hele landet. Kjente norske tonekunstnere satte melodi til innsendte tekster, eller tekstene hadde melodier. Viser som kan nevnes og som fortsatt brukes i dag er Astow Ericsons «Julekveld i skogen», «Trubadurvise» eller Vidar Sandbecks «Pengegaloppen», for ikke å glemme alle de gode trøndertekstene som Otto Nielsen satte melodi til. Søndagsposten hadde faste medarbeidere som Alf Prøysen og Erik Bye. Og hvilke skatter har ikke disse to gitt dagens vers- og visevenner.

På midten av sekstitallet dukket det opp viseklubber, særlig i Oslo-området og i Nord-Norge. «Dolphin» i Oslo med, etter hvert størrelser som Ole Paus, Lillebjørn Nilsen, Bjørn Morisse og Kari Svendsen for å nevne noen. Klubben eksisterte til 1970, men miljøet var skapt.

Alle de kjente visesangerne vi har og har hatt, startet sin karriere i slike miljøer. I nord var Jack Berntsen en forgrunnsfigur og mest opptatt med politiske viser. Han startet også viseklubben Lovisa og senere festivalen Tråilltampen. Her dukker bla Halvdan Sivertsen opp.

«Navnet fant vi noen uker etter det: Vigga Vers- og Visevenner».

Etter hvert som lokale klubber dukket opp, ble det behov for paraplyorganisasjoner. Nordnorsk Viseforum var først, så Østnorsk Viseforum. Etter at den nasjonale overbygningen – Norsk Viseforum – ble stiftet i 1975, kom også de andre landsdelene etter. De statlige kulturmeldingene i -73 og -74 la stor vekt på kulturarbeidet i distriktene, noe som var årsaken til organiseringen.

Rundt oss på Hadeland knyttet vi vennskap med andre klubber på Østlandet. Kongsberg Viseklubb, Lars (på Mysen), Skedsmo Viseklubb og Børre (på Toten). Vi hadde bred kontakt med disse klubbene, både på besøk hos dem, eller de på besøk hos oss. Mange trivelige dager, kvelder og ofte netter med viser, vers og gode samtaler. Etter hvert som medlemstallet sank, både hos oss og i de andre klubbene, ble hyppigheten av besøkene mindre. Men heldigvis møter vi mange gamle kjente på Østnorsk Viseforums høsttreff som i flere år nå er lagt til Hotell Hadeland på Granavolden. Det er ikke til å komme ifra at de «gamle» fra syttitallet blir borte mens noen nye kommer med.

VVV har hatt storhetstid på nesten 30 medlemmer, men også vært nede i tre stykker. Fra å være medlemmer som på rundgang møttes hos hverandre og sang viser for hverandre annenhver uke, møtes vi nå hver uke på Trivselshuset i Brandbu med det for øyet og gi hadelendingene en hyggestund (konsert) hver vår og høst.

Til tross for synkende medlemstall har vi bitt tennene sammen, og med tilsig av to nye, pluss en pensjonist med store abstinensproblemer, er vi er godt i gang med konsertprogrammet til begynnelsen av mai.

Det er ikke til å stikke under stol at visebølgen fra siste halvdel av 60-tallet som vokste til en tsunami på 70-tallet, er i ferd med å ebbe ut. Påstanden om at vi blir et fattigere folkeslag uten vers og viser står der, så velkommen til Vigga Vers- og Visevenner for å bli med på starten av en ny femtiårsbølge!