Gå til sidens hovedinnhold

Hans Aleksander Hansen – gatesanger, dikter og uteligger

Ditt Hadeland

«En vallak prøvde skoningen i bråninga om vår'n, da jeg ble satt på doningen og kjørt til Fattiggår'n».

Sånn kan historia om lyrikeren, gatesangeren og løsgjengeren Hans Aleksander Hansen, begynne. Eller om Sanger-Hans, som han het blant folk som kjente ham som gatesanger i Drammen og Oslo. Og ikke bare gatesanger; tross et liv i elendighet var han også en livets sanger.

Han var født på Jevnaker den 26. mars 1911 og hadde sin barndom der.

Alkohol og fattigdom

Som 6-åring sto han en vårdag utenfor «det fine huset» på Jevnaker, der hans mor og far hadde gått inn, sammen med menn i pene klær. Det var skilsmissen det gjaldt og plassering av barna.

Hjemmet hadde vært preget av alkohol, fattigdom og uro og nå skulle de fem barna spres for alle vinder.

Noen dager seinere satt Hans Aleksander i ei kjerre sammen med sin mor da «en vallak prøvde skoningen i bråninga om vår'n ...» Og ferda gikk til bygdas gamlehjem, også kalt Fattiggården.

Møte med Fattiggården ble i meste laget for guttungens finstemte sinn. I sengene lå folk som snart skulle dø, der var sinnssjuke, der var slag og harde ord mest hele døgnet. Fattiggården var et gårdsbruk og Hans Aleksander måtte betale for oppholdet med tungt slit i jord og skog. Et sted sier han at «bestyreren hadde stamtavla i orden, og var eksponenten for den fribårne, norske bondestanden, glorifisert i litteraturen, folkevisa, nasjonal rosemaling ...».

Oppholdet på Gamlehjemmet slapp aldri taket i Hans Aleksander.

– Jeg ble ødelagt for livet der, sa han.

Men det kom kvelder og netter også til Fattiggården og da kunne Hans Aleksander finne en stille krok og fordype seg i skolearbeid. Han var enestående flink på skolen og den litterære interessen meldte seg tidlig. Alt som guttunge begynte han å skrive vers og småstubber.

Arrestert

Da skolen var unnagjort, dro han til Drammen der hans mor og to av hans søsken hadde slått seg til. Håpet var at også han skulle få seg en jobb og et krypinn der, men sånn gikk det ikke, så han slo lag med andre arbeidsløse som fordrev dagene med kortspill og sprit.

16 år gammel ble han arrestert for første gang, og da hadde alkoholen alt fått tak i ham.

I 1929 kom han seg til Oslo og gikk rett inn i uteliggermiljø der. Rundt 40 år seinere, i 1968, kom han ut igjen, ved tilfeldighetenes underfundige sammentreff.

Da hadde han gjennomlevd år etter år i et sterkt alkoholisert uteliggerliv. Det hadde vært arrestasjoner og fengselsopphold, det hadde vært sult og kulde og han tilbrakte til sammen 11 år ved arbeidsleiren Opstad på Jæren. Han hadde sovet i pappesker og sandkasser, i trapper og i portrom.

Så det er erfaringa sjøl som står ved politiskranken her:

– Heter de Hansen og Hans Aleksander?

Spørsmålet kommer fra sjefssalamander.

– Ja, sier mennesket, sånn er jeg skapt. Smi meg i lenkene, krigen er tapt.

Den blide og enestående snille Hans Aleksander var på ingen måte kriminell, han gjorde ikke annet enn det han måtte for å overleve; knuse ei butikkrute og ta et par øl og noen pølser – og vente på politiet. Så fikk han rom i «Statens hotell» den natta også, for som han sier;

«Å sova på søppelhaugen
når kvikksølvet drar under null,
det er den skinnbarlige dauen
sjøl om en er salig full.»

Hans Aleksander hadde alltid et godt forhold til politiet, og ikke sjelden tok politiet ham inn i kalde vinterkvelder og ga han mat og varme. Og et rom også, hvis det var mulig.

Det er enestående at han i dette hardbarka uteliggerlivet klarte å bevare de finstemte strenger i sinnet. Enestående er det også at han klarte å ta vare på såpass mye av det han skrev. Noe av det forklares ved at han ofte satt i bibliotek og lokale avisredaksjoner og rekonstruerte skriverier han hadde rotet bort i fylla, så langt det var mulig, og han hadde ofte dikt i aviser og blader, så på den måten overlevde en del dikt og små ytringer. Men mye gikk likevel tapt.

Musikalsk

Hans Aleksander var et utpreget musisk menneske. Det var toner og rytmer i hele hans framtoning, og han sang godt så godt at folk spurte hvem denne gatesangeren egentlig var. Så tilnavnet «Sanger-Hans» hadde sine grunner. Og ta bare hans egentlige navn:

Hans Aleksander Hansen – det er som en diktstrofe i seg sjøl.

Humoren og sjølironien var alltid med. Det hendte han «gikk med kofferten», som han sa, sjøl om det ofte var dårlig butikk:

På beina fekk jeg trælane
av skråningen i bunn.
Perfekt beviste hælane
at jorda, den er rund.

Og i siste vers:

Jeg kjørtes på en paragraf
til Jærens låge land.
Som Garborg fekk jeg dikter- slaf
og mat i fjåge spann.

La prosaisten grave jord
så svetten er som blod.
Jeg dikter ved mitt slavebord
Min genius er god.

Da Alf Prøysen i 1963 hadde en opptreden i Drammen og da fikk Hans Aleksander kontakt og han sang da visa om Klonkerud`n for Prøysen: «Jeg heter Klonkerud og går og speller tell sluskehatten min er full av gryn». Den visa havna i visebøker var ganske kjent i sin tid.

Det ble radio og tv, ukeblader og aviser – alle skulle ha tak i denne lyriske og syngende uteliggeren. I 1964 kom han med diktsamlingen «Løsgjengerviser» og den fikk stor oppmerksomhet.

Men, fremdeles var han uteligger.

Redningen ble Borghild

Så, i 1968, lenge etter at hans navn hadde gått over landet, ble han funnet sjuk og medtatt i et kjellerrom i Sandefjord.

Redningen het Borghild Christiansen, hun var sykesøster og kom på vegne av kommunen. Borghild var enslig og hadde egen leilighet så Hans Aleksander flyttet inn hos henne og de ble et samboerpar.

Han levde siden sine dager hos Borghild og hadde det godt sammen med henne. Med unntak av et par mindre tilløp, drakk han aldri mer.

I 1969 kom han med boka «Det lyriske fattighus», i 1975 kom «Hotell for arbeidssky – Viser for føa» og i 1978 kom «Samfunnslære nederst ved bordet».

Det hører til sjeldenhetene at en diktsamlinger – i tillegg fra en uteliggers hand, får stor oppmerksomhet i storpolitikkens korridorer, men Hans Aleksanders dikt og fortellinger ga støtet til å revidere, og senere avvikle, Løsgjengerloven.

Ved midten av 70-tallet ga forfatteren Bjørn Bjørnsen ut en meget fyldig biografi om Hans Aleksander Hansen, «Ballanden om en cellesanger». På midten av 70-tallet kom en LP med samme tittel, hvor Hans Aleksander synger egne viser.

Hans Aleksander var i alle år en fremmed i det miljø som ble hans i 40 år, og som helt sporet av hans liv. Og det virkelig vonde ved at det gikk så galt, var den sorg han på den måten påførte sin mor:

Hun spurte da hun døde:
hvor lever gutten min?
Da så jeg morgenrøde
på cellens jerngardin.

Åra gikk og tanken på døden kom nærmere og sterkere:

På livets strand ligger aftenrøden
mens det er svart ved den annen bredd.
Jeg elsker livet! Jeg frykter døden!
Jeg er så ensom, jeg er så redd.

Minnet om turen til Fattiggården denne vårdagen for så lenge, lenge siden slapp aldri taket, og vi prata om det. Han mintes speilet i vassdammene langs vegen da «en vallak prøvde skoningen i bråninga om vår'n.»

Og videre:

«Laguner hadde badevann for mark på allfarvei. I pytter så jeg Hadeland med mora mi og meg».

Hans Aleksander døde i august i 1983 og han har sin grav på Ekeberg gravlund i Sandefjord.

Kommentarer til denne saken