Gå til sidens hovedinnhold

Hatet som dreper

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I år er det 10 år siden de høyreekstreme terrorangrepene i Oslo og på Utøya. 77 mennesker ble drept. Mange fikk livene sine forandret for alltid. Unge AUFere mistet livet sitt for å bruke stemmen sin. Vi skylder dem å bruke vår.

Bomba i Regjeringskvartalet i Oslo tok livet av åtte mennesker. 69 personer, de fleste barn og ungdommer, ble skutt og drept på Utøya. Det norske samfunnet sto sammen i tiden etter 22. juli. Vi gråt sammen. Trøstet hverandre. Holdt rundt hverandre. Det politiske Norge var opptatt av å snakke om terrorangrepet som et angrep på Norge, på demokratiet og våre verdier. Dette var et viktig budskap.

Men det ga mindre rom for forståelsen av at terrorangrepet ikke var tilfeldig valgt, men nøye planlagt angrep på Arbeiderpartiet, sosialdemokratiet og unge AUFere på sommerleir.

AUF har gjentatte ganger etter 2011 forsøkt å ta et oppgjør med høyreekstreme krefter. Da er de ofte blitt beskyldt for å slå politisk mynt eller å «trekke Utøya-kortet». Til og med en statsråd i Høyre-regjeringa brukte disse ordene. «Med slike uhyrlige påstander har høyresiden gjort debatten om 22. juli til et politisk spill» skrev politisk redaktør i VG Hanne Skartveit nylig.

Mange har ikke hatt muligheten til å sette seg inn i hva som egentlig skjedde på Utøya 22. juli 2011. Eller å forstå hvilken ekstrem og umenneskelig påkjenning dette har vært for de som var til stede og for de pårørende. Helt til i sommer.

For denne sommeren har mange av de som ble angrepet av terroristen sagt; nok er nok. Tonje Brenna, Kamzy Gunaratnam, Ina Libak og vår egen fylkesordfører Even Aleksander Hagen er bare noen av de mange modige stemmene som har stått åpent fram. «Det var villet vold, og den var politisk motivert. Terrorangrepet ble utført av en mann som ville ramme Arbeiderpartiet og AUF, fordi han var uenig med politikken deres», skriver Tonje Brenna i boka «22. Juli og alle dagene etterpå». Gjennom boka får vi en anelse av hvor ekstremt det var på Utøya. Skildringer av at venner på brutalt vis ble skutt og drept.

Det er vondt å lese, samtidig som åpenheten utfordrer oss alle. For som Tonje Brenna skriver: «De kreftene som kunne bidra til å radikalisere gjerningsmannen, lever fortsatt i beste velgående».

Skal vi holde løftet om aldri mer 22. juli må vi snakke ærlig om det som skjedde. Om ideologien bak. Om hva som ble angrepet.

Fortellingen om ekstremisme, hat og ytre høyre i Norge må sees i sammenheng. Massedrapene på Utøya ble planlagt og gjennomført av en høyreekstrem terrorist. Han bygget sitt verdensbilde på rasisme, anti-feminisme og en sterk overbevisning om, og tro på konspirasjonsteorier der Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet er hovedfienden.

Høyreekstreme demonstrerer i USA, stiller til valg i Tyskland og styrer Ungarn. Rundt om i hele Europa vokser det frem politiske partier med politikk som søker å skape kløfter mellom mennesker, i stedet for å bygge broer.

Dersom vi skal greie å stå samlet mot den voldelige ekstremismen må vi alle ta ansvar for hvordan vi snakker om andre.

Vi må slå ned på det når vi hører rasistiske ytringer. Ytterliggående og farlig språk må påpekes. Alltid.

Ekstremisme oppstår ikke tilfeldig og plutselig. Den må bekjempes før den får fotfeste. Kampen mot fremmedfrykt, konspirasjonsteorier og rasisme må kjempes i skolegården, på arbeidsplassen, på sosiale medier og rundt middagsbordet.

Ungdommene i AUF kan ikke lenger være de som skal bære den tyngste børa etter 22. juli.

Nå må vi alle bidra – det er livsviktig!

Kommentarer til denne saken