Det er egentlig bare tull. Det er like mange dager i 2017 som det var i 1985. Mange sier at det oppleves slik fordi man blir eldre og har opplevd så mye. Det viktigste er å gripe øyeblikket her og nå, sier mange. Eller er det ikke viktigere å se framover?

Jeg prøver å bli bedre på nuet, men tar meg alltid i å søke etter nye utfordringer, nye reiser og nye treningsmål. Når man er av den rastløse typen, rekker man aldri å stoppe opp og reflektere så mye over livet. Neste stoppested er målet.

Derfor er jeg aldri rastløs når jeg kjører bil. Da finner jeg roen og rekker å tenke over alt jeg skal gjøre når bilen stopper. Dessverre er jeg ikke alene på veien. Uansett hvor jeg kjører så vrimler det av dårlige sjåfører rundt meg. Som ikke bruker blinklyset og som vingler fordi de bruker telefonen.

Jeg prøver å ikke tute, ikke vise fingeren og ikke bråbremse til de som ligger for tett bak, men lykkes ikke alltid. I sommer var det to menn i en bil som fulgte etter meg i to mil og prøvde å få meg til å stoppe. Bare fordi jeg tutet og ristet på hodet etter en håpløs forbikjøring.

Mitt motto for 2018 er å passe på meg selv - så får andre passe sitt.