Hvem ville trodd at Kodak-filmen skulle forsvinne?

Rune Pedersen

Rune Pedersen

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

SkråblikkDa jeg vokste opp snakket alle om de sikre jobbene på smelteverket, i banken og på posten.

Da jeg startet som frilansjournalist som 15-åring sendte jeg Kodak-filmene med buss og tog fra Meråker (hvor jeg bodde) til redaksjonene i Stjørdal og Trondheim.

Teksten, skrevet på skrivemaskin med rettetast, ble sendt via en gedigen telefaks, andre ganger i konvolutten med filmene. I ærverdige Adresseavisen hadde de damer som tok teksten via telefon eller diktafon.

Etter hvert erstattet datamaskinen skrivemaskinen, og digitalkameraene bidro til at vi slapp å sniffe kjemikalier mens vi framkalte og laget bilder på mørkerommet.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ta over jobben til typografene med noen tastetrykk på skjermen. Vips – så var mange fra den yrkesgruppen borte fra avisene.

Nå er papiravisen på vei bort, stillbildene erstattes av levende bilder og hvem som vil kan publisere sine egne nyheter på Facebook.

Resultatlister og tabeller ligger ute på nettet, nesten samtidig med at idrettsarrangementet er over.

I fjor brukte NTB en computer til å «dekke» over 1500 fotballkamper i de øverste divisjonene. Maskinen var matet med all slags info og fakta. Umiddelbart etter kampslutt har de referatet klart, med den vinklingen avisen ønsker.

Det er naturlig at verden går videre, selv om vi ikke alltid liker det. Det er spennende, skremmende, utviklende og viser at ingenting varer evig. Likevel våger jeg påstanden: Gode lokale nyheter går aldri av moten. I hvert fall ikke i 2018.

Hva er dette?

Spalten «Hei!» er journalistene i avisen Hadeland sitt daglige skråblikk på hverdagen, gjerne egen hverdag. Det skrives ofte med en humoristisk snert. Vi håper du setter pris på spalten, og leser den med glimt i øyet!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags