På glattisen – bokstavelig talt

Bjørn Bjørkli

Bjørn Bjørkli

Artikkelen er over 2 år gammel

Jeg, mann (44), begynner å bli lei av alt jeg ikke kan, ikke får til, ikke behersker, ikke mestrer. For det er en hel del.

DEL

HEILa meg begynne med skøyter. Det var ikke vanlig i min nordtrønderske oppvekst. Vi hadde jo spark og ski! Derfor er det ikke til å unngå at det blir en smule engstelige bevegelser på tynne, vinglete bein når jeg i moden alder omsider skal prøve dette «framkomstmiddelet».

På fridagen mandag satte jeg meg ned på en av benkene på Bøhrentangen, så utover det solfylte Harestuvatnet og snørte på meg de nabolånte og litt for store hockeyskøytene. Lettere oppildnet og bitte litt livredd sendte jeg melding til fruen: «Stryken, here I come!»

Det var egentlig ikke et snev av realisme i meldinga. Stryken er jo laaangt unna. Men jeg la nå i vei sydover, med korte, trange skjær, og en teknikk som ville ha fått både Sjøbrend og Falk-Larssen til å fortvile.

Noen langt mer drevne istrimmere suste forbi i Kramer-fart, mens jeg hadde mer enn nok med å holde meg på beina. Men jeg datt ikke en eneste gang, selv om det var på håret et par ganger. Og da jeg selv passerte en eldre dame med spark, føltes det virkelig som om jeg hadde fått opp farta.

Stryken ble nådd, og da jeg var tilbake ved Bøhrentangen på returen, syntes jeg det var litt tidlig å gi seg – og gikk like godt litt til.

Ikke var det milevis, og ikke var det pent, men for meg gjorde det godt. A small step, but a giant leap for me.

Hva er dette?

Spalten «Hei!» er journalistene i avisen Hadeland sitt daglige skråblikk på hverdagen, gjerne egen hverdag. Det skrives ofte med en humoristisk snert. Vi håper du setter pris på spalten, og leser den med glimt i øyet!

Artikkeltags