HEI! Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg er det vi kaller en mørkemann. Ikke bokstavelig, men jeg trives best i den mørkeste årstiden hvor temperaturen er lav. Det er forunderlig å se på alle som jubler når sola titter fram på vårparten. Personlig blir jeg fysisk dårlig av for mye solskinn.
Jeg mister energi og blir syk. Jeg trener helst i gråvær, og skjønner lite av alt hysteriet rundt sola.
Det mest positive er alle bikiniene som plutselig ser dagens lys. Med min lyse hud blir jeg fort solbrent. I yngre dager var det så ille at jeg tidvis måtte besøke doktoren for å ro ned de rosa plagene. De siste 20 åra har jeg stort sett skygget unna det meste av sol.
Jeg reiser ofte til varmere strøk, men det er ikke på grunn av sola og varmen, men omgivelsene. Først når sola har roet ned sine livsfarlige UV-stråler, starter dagen for meg.
Før det oppsøker jeg skygger, parasoller og steder hvor solen ikke får tak i meg.
Selv om jeg raskt blir brun i ansiktet, er jeg alltid strandens hviteste når jeg tar meg et bad for å glede omgivelsene.
Den verste opplevelsen så langt var 38 varmegrader i Karibien.
Da jeg endelig fant en taxi med aircondition i Jamaica, fikk sjåføren beskjed om å kjøre meg hit og dit for 30 dollar.
Det hender en sjelden gang at noen kaller meg solstrålen, men det er etter mørkets frambrudd.
God sommer – med solfaktor 50!