Jeg var hos tannlegen forleden. Rutinesjekk. På venteværelset slo angsten inn. Hadde jeg vært flink nok med renholdet mellom tenna? Formaningene fra tannlegen er mange og velmente. Svaret i hodet mitt ble naturligvis nei. Fram med panikkpirkeren altså. Og kladæsj, der datt plomba! I tannlegestolen klarte jeg å halvljuge og si at den hadde detti ut samme dagen, men ikke på venteværelset. Det er flaut å innrømme skippertakspirking i siste lita. Men tannlegen tok utfordringen, spurte vennlig om neste pasient kunne vente noen minutter, og satte inn ny plombe. Ny verdensrekord i å være uten plombe? Tusen takk, tannlege!
Men det er nå det skumle begynner. Tannleger skal (selvsagt) ha betaling. Og med plombeskift blir regninga høyere enn bare for en rutinesjekk.
– To tusen og litt, sa den hyggelige tannlegesekretæren på bakrommet, der jeg sto med visakortet klart. Problemet oppsto umiddelbart. Kort tid før lønning var det mindre enn to tusen og litt på brukskonto. «Vi tar ikke mastercard», sa damen da jeg begynte å fikle i lommeboka. Giro i hånda, altså. Hjemme dro jeg opp mobilbanken for å gjøre opp. Men hvilket kodeord var det ikke som kom opp? «Knust tann», sto det. Klarere kan det ikke bli! Alle konspirasjonsbrikker klikket på plass! Heretter blir det kroner i handa for meg, min unge alder til tross. Og hermetikklageret i kjelleren legger stadig på seg.