Bare kom igjen, vinter og kulde!

Haakon Kalvsjøhagen

Haakon Kalvsjøhagen

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Meninger

Jeg har vokst opp med en slags nøysomhetens grunntanke. Antakelig er den historisk betinget. Nordmenn har ikke bestandig vært verdens rikeste og lykkeligste. Men altså, alt som kanskje kan brukes en gang skal tas vare på. For eksempel alt som kan minne om ved.

Far min bygde seg stor og fin vedskåle på 80-tallet en eller annen gang. Den har jeg arva. Han hadde også en tendens til å ta vare på mye. Akkurat som meg. For eksempel planker etter huset han rev i 1961. Skålen har fungert etter kaste-inn prinsippet. Både for ham og meg. Det betyr at den aldri har gått tom. Alt har havnet der, småkapp etter diverse byggeprosjekter, kvist etter rydding av småskau og jeg vet ikke hva. Problemet er at det aldri har blitt brent, det har langsomt blitt liggende nederst, mens den «ordentlige» veden har havnet i ovnen, Helt til nå. I fjor kasta jeg ikke inn mer. Vinteren har blitt brukt til å fyre opp det som var. Jeg kom nesten til bunns. Tilbake lå et halvmeters lag med bark, møkk og fatters småkapp etter gamlehuset.

Nå er alt ute. Skålen er måkt og sopt. 40 trillebårlass med det som en gang var tenkt som ved er vekk. Langs den innerste veggen ligger det bjørkeved nok til en hel vinter stablet så fint at Mytting burde skrive «Hel ved 2». Og ute ligger det to vintre til og venter på sag og kløyver. Det er best å være på den sikre siden. Snart kommer snøen. Men aldri mer småkapp! Tror jeg.

Artikkeltags