I 1992 ble det bestemt å bygge Ringeriksbanen, en ny jernbanetrasé mellom Sandvika og Hønefoss, for å redusere reisetiden mellom Oslo og Hønefoss. Det var sikkert gode grunner til det da, men er grunnene fortsatt like gode?

Ifølge ringeriksbanen.no skal den fortsatt planlagte Ringeriksbanen redusere reisetiden mellom Oslo og Hønefoss med ca. 60 minutter. Reisetiden ved bruk av de to eksisterende ringeriksbanene via hhv. Hokksund og Roa, er cirka 90 minutter. Reisetid med buss er cirka 70 minutter.

Av de to nåværende ringeriksbanene er det Roa-traseen som har mest togtrafikk, og som er minst egnet for det. Den går gjennom Nittedal, Lunner og Jevnaker, som er vekstkommuner med stort potensial for overføring av trafikk fra vei til bane. Banen er enkeltsporet, og dette gir mye ventetid for møtende tog.

I tillegg har banen mye svinger, stigning og fall som gir betydelig hastighetsbegrensning og slitasje både på tog og skinnegang. Dette rammer spesielt godstog, som sannsynligvis vil være henvist til nåværende traseer også etter at en eventuell Ringeriksbane er bygget.

I motsetning til den planlagte Ringeriksbanen, har fortsatt bruk og utvikling av de to eksisterende ringeriksbanene den fordelen at de ikke behøver å gi tap av våtmarksområder, kulturlandskap, matjord eller hus. Bruk av Roa-traseen via Gjøvikbanen avlaster i tillegg den overbelastede togtunnelen mellom Oslo S og Skøyen.

Ifølge Samferdselsdepartementet kan bygging av Ringeriksbanen starte tidligst i 2025. Hvis det skjer da, er det 33 år siden banen ble vedtatt.

Er det på tide å finne ut hvor mye nytte det er mulig å få ut av de to eksisterende ringeriksbanene, for summen av bygge- og miljø- og ventekostnadene forbundet med en ny ringeriksbane?