Gå til sidens hovedinnhold

Hurra for februar!

Ditt Hadeland

Så er vi i februar og ønsker den måneden hjertelig vælkømmin. Sola skinner varmere nå, men det kan vara jøtt kaldt om mårran. 21 kalde grader var det den 21. februar 1934 da far min tok sparken og drog oppi Moen for å hente jordmora, a Anna Bråten.

Non timer seinere kom je tel verda i det vesle kammerset på Nyland i Mjønvald.

I år har det da jamen vøri ALT for kaldt i februar, men hvis je klagar tel dotter mi i USA, sier hu at det er mye kaldere i Minneapolis. Der er det ofte mange og tjue og nedtel 40 minusgrader, ofte da og med sterk vind. Å huff å huff!

I år 550 skreiv den greske Prokom at sola hadde vøri borte i 35 dager i Thule, og Thule var Nord-Norge. Der var det vanlig å sende non karer opp på en fjelltopp for å overvåke den store begivenheta det var at sola endelig kom telbarsatt!

I Vesterålen var det skikk at folk tok ta seg hatten og bøygde seg i ærbødighet da sola viste seg over fjellet. Non steller tar dom en smørkladd, kliner den på glaset og feirer da solstrålen treffer slik at smøret smelter.

Oppi Lauvlia der je ofte tar meg en gåtur, skinner sola ekstra lenge og ekstra bjart, og utsikta over dal`n, frå Brandbukampen i nord tel Granåsen i sør, er ufortruffen som det heter på fint språk. Gleden var stor en dag da je var på væg nerattover og oppdage en helt ny benk sånn halvvægas neri skråningen. Den inviterte sannelig tel ei vælkømmin solpause.

Tel solas pris i februar

Hu kom tel oss en dag i februar,

og vi skjønte at a ikke hadde glømt oss

slik vi trudde a hadde gjort, i januar,

hu visste nok at vi lengte etter a,

at vi lengte mer etter februarsola

enn etter en tur tel syden,

for det er ikke samma slags sola i syden,

hu står ikke så lågt på himmal,

ikke skinner a så bjart som her i nord heller.

Men der kom a forsyne meg en mårra,

februarsola, løfte seg sakte opp over åskanten,

nå stiger solen opp i øst, halleluja!

som det står i salma vi synger i kjørka,

der kom a gitt, strekte seg opp over åsen i sør

og hang låg og bleikgul på himmal

ved sida ta non florlette roseskyer.

Je blir godvarm i ryggen

når je sitter i stolen ved glaset,

og ser oppover tel det vinterhvite jordet.

Og glitterstrålen, se dom!

Dom sveiver inn i det sollyse rommet

og får støvfnugga tel å danse ballet,

støvet fryder seg akkurat slik je gjør,

der det virvler rundt i stua mi.

Men uff, å uff, se glasa

med alt det vinter`n har lagt i frå seg på dom,

men di får vente på varmegrader di,

og det kan bli ei stynd tel,

for februar er ikke tel å stole på

når det gjelder sol og varme, nei,

det kan bli my gråvær enda, og kuldegrader,

men hu har vist seg nå, februarsola,

hu har varme ryggen min og

fått støvfnugga tel å danse ballet i stua mi.

Februarsola har lyst opp hele Viggadal`n

og kaste glitterstråler over snø og is

og frostkalde beinrangeltrer,

og den sola, hu har gjort meg så glad,

så glad som det går an å bli

en klar og solrik mårra i februar.

Når je sitter der i godstol'n min og ser oppover tel Værsenjorda, fryder je meg over hvite bakker og over solstrålen som strør stjernediamanter på skarasnøen.

I min barndom var det virkelig liv og røre på dei jorda, - gutter med tunge skir tråkke oppover og laga hopp, jinter kjørte sikk - sakk eller gikk på bortoverskir, småonger basa i nysnøen og laga sklier tel kjelker og søplebrett.

Syster Berit og je gikk ofte på skir oppi Værsenenga, men je var ikke fornøgd med ski'n mine! Dom var for breie også hadde dom tre striper, no som vistes godt i medda. Mange Jarenrampgutter erte meg for det for både titt og ofte.

Je trygle om nye skir, men det fekk je ikke før je vart for lang og ski'n for stutte. Da forbarme'n far seg over meg og kjøpte nye. Gjett åkke som måtte arve dei forbaskade trestripeski'n? Syster Berit sjølsagt, og da var det hu som måtte tåle mobbinga. (Ordet var riktignok ikke oppfønni, men det var nok det det var.)

Nå je ser på dei hvite vakre bakka, tenker je på den gongen a Veslepip og je vart utfordre tel å hoppe i Liabakken. A Veslepip kom seg over hoppet, greide seg bra, hu datt ikke.

Så var det min tur. Je tok mot tæl meg og sætte utfor, hadde et rart sug i magan og kjinte både fryd og skrækk da je fòr nerover ovarennet, svævde over hoppet og lande non meter lenger ner. Ski’n glei ut, og je var breibeint og ustø da jeg kjørte ned unnarennet. Men jeg datt ikke! For en bragd! Gutta applauderte, og je og a Veslepip levde i en slags seiersrus i flere dager etterpå.

Kommentarer til denne saken