Gå til sidens hovedinnhold

Hvite Tanker!

Ditt Hadeland

Under en tur tel Oslo, sto mor mi i ei laaang kø utafor «Sten og Strøm» før a fekk kjøpt hvit silke tel konfirmasjonskjolen min.

– Altfor dyrt, sa a da a åpne pakka og lot oss systren kjinne på det glatte, fine tøyet.

A Gudrun Vinger, ei dyktig nabosydame, der symaskin sto på et stort bord i kjøkkenet, sydde kjolen. Kreasjon' var fint forme etter ungjintekroppen min med forseggjorte legg på framsida og på ermen!

Den flotte kjolen kom virkelig tel nytte og vart brukt ta syster mi to år seinere, no hu ikke var det minste glad for. Året etter måtte kusina vår og bruke samma kjolen. Hu mislikte den enda mer for hu hadde fått store pupper, kjolen var for liten og stramme fælt over bringa!

LES OGSÅ: Det er vår

På sommar'n 1945 fekk je fekk lov tel å stå på galleriet og glåme da det var fest på Folkvang. Det var spennende å se åssen jinten var klædd. Dom hadde fine kjoler som satt trongt rundt livet med skjørt som vippe opp og ner da dom svingte på seg, – mange hadde hvite silkekjoler. – Åffer har dom sånne kjoler a tante Karen, spørte je.

– Dom er laga ta fallskjermsilke, og den vart fønni inne på åsen under krigen og gjømt helt tel freden endelig kom, svara hu.

På våren var det storklæsvask heme hos oss i Røisli. Ei balje med såpevatn sto på en krakk, og mor mi brukte gulbron grønnsåpe og gnukke plagga på det ruglete vaskebrettet. Hvite sengeklæ'r og hvitt undertøy vart kokt i ei diger jerngryta på svartommen.

Skjulinga foregikk i Præstkvennsdammen dit klæsvasken vart frakte i ei stor balje på ei trillebår. A Mor vasse uti i store slagstøvler og kaste plagga ner i den kalde elvedammen. Putevara og handklæa flaut rundt og blåste seg opp som hvite ballonger før a mor tok dom oppatt og vrei dom. Henda hennes vart illraue og iskalde. Da den vonde leddgikta sætte seg fast i finga hennes seinere, var a sikker på at sjukdommen skyldtes klæsskjulingsprosessen i elvedammen.

Hu mor hengte dei våte klæa på ei snor mellom bjørken. Der hang dom og blafre, hvite laken, hvitt undertøy og gulhvite makkounderbukser. Somme tider tok a non ta dei halvtørre plagga inn og la på stoler framafor svartommen.

– Underbuksen hass far likner klippfisk, sa vi systren og skratte!

Les også

Tanker om egg og seksualitet

Under besøk hos skyldfolka våre ved Trondhjemsveien i mai 1945, låg vi onga i vægagrøfta og stirre på alle lastebila med hvite kapitulasjonsflagg og triste tyske soldater på lasteplana. Mange soldater smilte og vinke tel oss, det såg nesten ut som om dom og var glade for at krigen var over.

Mens je var der ved Bjerkebanen kom to radmagre, slaskete karer tel porten, gråhvite fjes under brongrå skjeggstubb. Kara høldt fram henda og sa:

– Essen, Essen! A tante kom med non brødskiver som vi ga dom, dom mumle, Danke, Danke og gomle i seg maten.

Han far fortælte at dei stakkars kara var frigitte russiske fanger som hadde gjort tvangsarbe for tyskera i en leir i nærheten.

– Åssen gikk det da dom kom telbars att tel Sovjet? lurer je. Stalin sendte jo dei fleste som hadde vøri i Vesten rett tel nytt fangenskap i det ugjestmilde, snøhvite Sibir.

19 år gammal var je hushjelp hos en familie i Minneapolis. Hadde bare vøri der ei vikus tid da Mrs. reiste tel New York på business, og je vart aleine med Mr. Beck og smågutta. Mister var jøtt grei, hjerte tel på kjøkkenet, lekte med guttonga og tok dom med på tur.

Les også

Tannproblemer!

En dag viste'n meg åssen je skulle bruke vaskemaskin. Han pekte på dei forskjellige knappa je måtte trykke på, og åssen vaskepulveret skulle brukes.

– Når du vasker skjorten mine må du bruke «bleach», sa 'n, og pekte på flaska med den flytende væska. Je hadde aldri hørt om klor og slo det farlige innhøldet rett på dei tørre plagga, før je skrudde på vatnet. Da je skulle fløtta klæ'a over i tørketrommal, en ana merkelig maskin som je knapt visste å var, vart je både forskrekke og fortvile. Alle dei dyre, hvite skjorten var fulle ta høl, bare fille på fille!

Mr. Beck var en forståelsesfull gentleman, han såg på dei fillete plagga, forklarte rolig og tålmodig å je hadde gjort gæli, gikk sporenstreks ut og kjøpte nye dyre og fine Van Heusen skjorter. Ikke vart je trekt i lønn, og ikke vart det sagt no mer om den saken. Men klor har je behandle jøtt forsiktig etter den pinlige episoden.

I mars 1945 begynte evakueringa ta Skandinaviske fanger med «De Hvite Bussene» frå tyske konsentrasjonsleire.

Den svenske diplomaten, Grev Folke Bernadotte, hadde forhandle direkte med SS sjef Heindrich Himmler for å få organisert teltaket.

Mange hundre kjøretøyer vart ti'n i bruk. Dei hvite bussa med raue Røde Kors symboler var godt synlige, no som skulle beskytte mot flyangrep. Dei fyste bussa gikk tel Sachsenhausen og Dachau, to ta dei aller verste leira i Tyskland.

Bare skandinaviske politiske fanger vart befridd, og aksjon' har vørti kritisert forde mange andre forkomne fanger måtte stå og se på da nordmenn og dansker stiltre seg inn i bussa.

Kristian Ottosen satt som Nacht und Nebel – fange i Sachsenhausen, i siste liten vart han og andre nordmenn befridd. Ottesen skreiv seinere: «Vi var 16 mann. Av de 16 kunne fem gå inn i bussen ved egen del, og de øvrige blev lagt på bårer og båret inn».

Les også

Dikt: Fimbulvintar'n i Viggadal'n

Google: Nacht und Nebel, tysk for «natt og tåke», er navnet på et direktiv utstedt av Adolf Hitler 7. desember 1941 med den hensikt at politiske aktivister skulle arresteres og «forsvinne» i tyske konsentrasjonsleire.

Kommentarer til denne saken