Gå til sidens hovedinnhold

Hvor og hva vil vi egentlig?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Norge og verden er rammet av pandemi. De fleste i vår generasjon har ikke opplevd liknende restriksjoner vi nå pålegges.
Nedstengninger, permitteringer, det vi opplever som frihetsberøvelse – med ett felles ønske om å slå ned en smitte – som kan lamme vårt helsevesen, og samfunnet for øvrig.
I Norge har vi tross alt hittil klart oss ganske godt. Vi har ett godt system og økonomi som tar godt vare på de fleste. Vi har enn så lenge tillit til at myndighetene vil oss vel. Vi er lydhøre – enn så lenge.


Skal det fortsette – dette systemet vi har tiltro til – er vi avhengige av troverdige folkevalgte, og noe enda viktigere – vi har vært et land med til dels små forskjeller. Og det er en årsak til at vi også har tillit til systemet.
Vi har vært gjennom ett år, hvor mange, de aller fleste av de i frontlinjen, er lavtlønte. De blir manet til moderasjon, å selvfølgelig spilles det på samvittigheten til å delta i en dugnad. Dugnad er noe nordmenn kan. Samtidig ser vi direktører og andre i «såkalte viktige jobber», bevilger seg flere millioner i lønnstillegg, som kommer oppå allerede store millionlønninger. De samme har hjemmekontor, møter på nett (der infrastrukturen er godt nok utbygd) må vite.


De i front, de som utfører oppgavene, de som ikke har høye lønninger er i stor grad utsatt for smitte, permittert eller i verste tilfeller oppsagt. De blir arbeidsledige, med alt det medfører. De må tåle tap av lønn, tap av feriepenger og pensjonsopptjening, tap av sosial status og ikke minst, livskvalitet. De som fortsatt har jobb, bes vise moderasjon, NHO ba de gå ned i lønn? Samtidig får mange allerede høytlønnede mulighet til å ta ut utbytte, selv om de mottar hjelp fra skattebetalernes penger, (skatt de helst ikke vil betale) og permitterer eller tyr til oppsigelser. Forskjellene øker, som har økt kraftig under hele nåværende regjering.

Det er vanskelig å ha mye penger i Norge, sier de som sliter med å ha mye penger. Noen pengesterke blir sågar kvalme – i det landet som er blant de beste til å skape rikdom. De har fått alle muligheter – betalt av fellesskapet for å skape den rikdommen de syns er tøff å bære – og gjør alt for å slippe å bidra tilbake til fellesskapet – slik at flere skal få samme mulighet.
Vi mangler arbeidskraft sies det. Samtidig snakker vi ned nye borgere, og importerer kompetanse fra andre land, i stedet for å gi nordmenn mulighet og tillit til at de duger.
Lojaliteten svekkes. Tror ikke det skyldes kun egoisme og Corona tretthet. Restriksjoner fører til at folk handler i nabokommuner som ikke har samme strenge restriksjoner.
Noen tror på konspirasjonsteorier – uten kildekritikk. Dette er en skummel utvikling – men historisk sett helt normal, når forskjellene øker.
Vi må satse på et godt trepartssamarbeid, mindre forskjeller – det vil vi alle nyte godt av.

Arbeiderpartiet mener og veit at små forskjeller skaper trygghet og lojalitet i samfunnet. Små forskjeller skaper samhold og færre føler seg utenfor og ønsker heller å bidra, om de får muligheten. I motsetning til høyresida som mener de som allerede har mye trenger mer penger for å bli motivert, og de som av ulike årsaker sliter, blir mest motivert av å få mindre.
Arbeiderpartiet mener at skal du nyte godt av skattebetalernes penger for å få koronastøtte, skal det ikke være mulig å ta ut millionbeløp i utbytte, samtidig som de permitterer og tyr til oppsigelser. Denne krisepakken er ment for å holde hjulene i gang, slik at vi alle er best mulig rustet når krisa er over. På samme måte som forrige krise ble håndtert, med et sterkt arbeiderparti ved roret.

Kommentarer til denne saken