Dekningen av breddeidrett og sport generelt har blitt mindre og mindre de seneste årene. Er dette en bevisst strategi eller knapphet på ressurser? Det er mange eksempler på uteblitt eller minimal og forsinket dekning, men trekker fram de siste jeg kommer på: NM på ski, VM på ski fra Lygna, Birkebeinerrennet og ungdomsbirken hvor vi hadde lokale klassevinnere og stor bredde.

Frivilligheten gjør en avgjørende og fullstendig ubetalt innsats, men det dekkes knapt i avisen. Ja, bilder og omtale spres i sosiale medier og på nett, men hvis papiravis fortsatt skal eksistere så mener jeg det er av større interesse enn for eksempel redaksjonell dekning av småbruk og hytter til salgs.

Jeg hører gjerne redaktørens mening om sportsdekningen.

Dette svarer redaktøren

Dekningen av sportsarrangementer har, som du påpeker, endret seg de siste årene. Bakgrunnen er sammensatt, og du har helt rett i at både strategi og ressursbruk er nøkkelord i så måte. Det er imidlertid svært viktig å understreke at det i dette ikke ligger en ønsket nedskalering fra Hadelands side.

Jeg startet som sportsjournalist i Oppland Arbeiderblad i 2003. Avisen kom ut seks dager i uken, og jobben besto i all hovedsak av å skrive forhåndsomtale foran kamper og arrangement, for senere å dekke dem i form av en type resultatservice med bilder. Skulle man finne resultater eller kamprapporter måtte man ty til lokalavisen.

Vi hadde strengt tatt ingen anelse om artiklene traff, for det fantes ingen måling av engasjement på den tiden. «Målestokken» var hvor mange som ringte inn og klaget på at vi ikke var til stede. Var det ingen som ringte så var vi fornøyd, satt på spissen. Vi rakk ikke med alt den gangen heller, selv om vi fylte 12 papirsider mandag etter mandag.

I løpet av de siste 20 årene har ikke bare sportsdekningen, men hele bransjen forandret seg radikalt. Konkurransesituasjonen er fullstendig snudd på hodet. Fra at man skulle slå naboavisa – til at utfordrerne nå heter Facebook, Google, Instagram, YouTube og Twitter. For å nevne noen. Også klubbene og særforbundene tyr til sosiale medier for å nå ut med «det siste».

Mediebransjen har også måttet tilpasse seg digital utvikling, og med innføringen av digitale abonnement vet vi heldigvis mye mer om leserne, og hva de foretrekker, enn for noen år siden. Vi vet at lesere vender seg til andre kanaler og plattformer for siste sportsresultater. Vi vet også at sportssaker som er vinklet på en utøvers historie leses av flere enn at et lag serieåpner. For eksempel. Vi vet at boligstoff engasjerer unge lesere, at lokalt næringsliv er et viktig stoffområde og at sterke menneskehistorier berører mange.

Vi kan like eller mislike utviklingen, men faktum er at hvis lokalavisa skal fortsette å levere på samfunnsoppdraget vi prioritere annerledes enn i OA-kjelleren tidlig på 2000-tallet. Vi skal fortsatt levere lokaljournalistikk, og vi må sørge for å ha bærekraftig økonomi. Vi må bruke ressursene på å treffe hele bredden, og sikre positiv utvikling i antall abonnenter.

Vi skal sørge for å levere et solid papirprodukt tre dager i uka – og samtidig være aktuelle og relevante med siste nytt på nettavisen.

På nettavisen har vi et ganske nytt sportssenter. Det er under oppbygging, men vi ser allerede at det blir mer og mer lest. Der prøver vi å få mest mulig bredde, og deler av det vil også publiseres i det noe mer begrensende formatet papiravis.

Vi jobber i disse dager med å omorganisere oss, slik at vi kommer tettere på idrettsmiljøene på Hadeland freomver – og på den måten kan levere sportsrelatert stoff på bredere lest enn i dag.

Den engasjerte og svært hardtarbeidende redaksjonen i Hadeland jobber stadig for å bli bedre – og jeg er stolt av den jobben de gjør hver eneste dag, kveld og helg. Vi lykkes ikke alltid med det vi prøver på, og prioriteringer kan alltid diskuteres. Vi tar gjerne imot konstruktiv kritikk og ønsker en debatt om innholdet velkommen.