Det romerske senatet bestemte i år 154 f. Kr. at januar skulle vara årets fyste måned. Den kalles lykkemåneden ta to grunner. For det fyste blir dagen en time og 52 minutter lengre i løpet ta januar, for det andre trekker mørke makter – trøll, onde ånder og ana styggedom som herjer ved vintersolverv og i jula, seg telbars.

Måneden er oppkalt etter guden Janus, og ved porten Forum i Roma sto det et bronsebilde ta guden med to ansikter, ett vendt mot øst som såg telbarsatt tel det gamle, og ett mot vest som såg framover mot det nye.

Det blir ofte sagt at en har et Janusfjes hvis en viser motsatt oppsyn i forskjellige situasjoner.

Novella: Dr Jekyll og Mr. Hyde ta forfatter Robert Louis Stevenson, handler om en doktor som driver og eksperimenterer med en drikk som kan forandre et menneskjes personlighet. Han prøver den ut på seg sjøl, med det resultatet at han blir en helt ana en. Han kaller seg Mr. Hyde, vandrer rundt i Londons gater om natta og myrder flere kvinnfolk før han blir oppdage. Det er laga mange teaterstykkjer og spennende skrækkfilmer om detta, riktig grøssere som får håra tel å reise seg på skrotten. Det er vanlig å kalle en som skifter frå å vara snill tel å bli slem – En Dr. Jekyll og Mr. Hyde!

Dei fleste ta oss har vel av og tel vist fram begge fjæsa våre. Dom som har hatt meg som lærer har nok sett begge! Je var som oftest blid, men kunne og vara jøtt streng, og non få gonger var je rasende! Je husser best en religionstime da je høldt på å læsa et alvorlig dikt; «Du skal ikke sove» ta Arnulf Øverland.

Alle eleva satt som tente lys, ærbødige og lyttende. Så fekk je se at en ta gutta tok fram ei colaflaske og skrudde korken ta den. Da tente je, vart illsint, tok ei våt golvfille som vi hadde tørke opp no vatn med og slengte den over fjæset tel colagutten. Det vart ei huskestue, slutt på diktlæsainga og en mislykke religionstime. Etterpå prate je med «forbrytar'n» og unnskyldte meg. Vi vart venner att han og je, og han er blid og vennlig hvis je møtar'n.

En ana gong vart je opprørt og harm på rektor for at han hadde latt ei ungdomsgruppe komma og vise en film som skulle få elever tel å melde seg inn i en forening. Filmen viste en sammenkomst der alkoholpåvirke unge gutter og jinter satt rundt et leirbål. Det vart framstilt som om det var sååå moro å bli full!

Da seansen var over, strene je inn på kontoret og skreik så opphisse og anterert at kontordama, inspektør og rektor sjøl stirre mållause på meg.

– Også vi som nyss har hatt en kampanje mot alkohol! skreik je. Rektor Ivar la arma sine på akselen mine, såg meg inn i aua og ba meg om å roe meg ner. Joda, je gjorde visst det, men den ubehagelige situasjon' står enda klart for meg.

Hvis je vart illsint i barndommen, sa mor mi at je måtte prøve å kontrollere Husagymyttet mitt. Opprinnelsen var at slekta frå Husa i Moen var kjint for at dom hadde stutt lunte og ofte vart bråsinte. Far hennes mor, han Ola Husa, hadde visst nok ofte vist fram det gemyttet mens han var yngre. Han kunne vise det fram av og tel da je voks opp med han som bæstefar og.

En gong vart'n så ergerlig på syster Berit og meg for at vi ikke ville tie stille sånn at han kunne få hørt værmeldinga, at han slo så hardt i bordet at koppen hass velte og kaffen flaut utover voksduken og ner på fanget mitt.

Naboonga var redd'n bæstefar for han jaga dom hvis dom klengte seg mot gjerdet, og hvis vi onga basa i snøen og ødela dei skarpe snøkanta han hadde laga ner tel utedoen og tel skålen, kom'n flygenes og brukte kjæften.

Den fyste gongen je hørte om Husagymyttet var da mor mi prøvde å tvinge på meg non hembøndine ullhosor laga ta grovt ullgån som stakk no jøtt! Da je fekk dom oppover legga, protesterte je, skreik og sparke – je vil ikke ha dom – vil ikke – vil ikke!

Mor mi sa at je nok hadde arve slektsgymyttet! Men hu var ei snill og fornuftig dame, fant fram non bomullshosor som je fekk ha innerst, og da kjinte je ikke den forferdelige stikkeulla. Syster mi var ikke så fintfølende, hu akseptere ullhoson og sa at je var bortskjemt!

Et par år etter krigen arbedde je en hel sommar på garden Næs i Røykenvika, kraup rundt i en uhorvelig stor og langstrakt åker i steikende sol, lukte og tynne gulrot. På høsten hadde je tent nok peing tel å få kjøpt meg et par fine lysebrone og dyre Aurlandsskor.

Væl hemmat, sætter je skoa frå meg i gangen og går oppå for å gjøra lekser. Ferdig med leksen kommer je hoppenes og glad ner trappa klar tel å ha på meg dei nye skoa. Ingen skor er å se, dom er borte! vekk! Mens je roper på a mor for å spørja om hu hadde sett skoa mine, kommer syster mi trampendes inn i gangen med mine skor på sine føtter!

Je vart så illsint at je spytte ut non saftige uttrykk je hadde lært ta gutta bortpå stasjon', og så tok je et godt tak i håret hennes og drog alt je var kar om. – Slæpp! skreik a Berit og hylte ta smerte.

– Slæpp! skreik a mor og. Men je slapp ikke før hu tok piasavakosten og ga meg et hardt rapp over leggen. Da slapp je og stirre forundre på hårflusken tel syster mi som låg i handa mi. Hu tok aldri skoa mine etter den opplevelsen nei!

Je var ofte ergerlig og rasende på han je var gift med og husser enda den gongen je kaste en tallerken på'n. Han verne seg med henda, tallerken gikk i golvet og vart knust. For mitt indre blikk kan je enda se åssen glasskår, saus, poteter og kjøtt flaut utover, og åssen grønne erter trille nerover det nedslitine og skakke golvet på kjøkkenet i Minneapolis.