Gå til sidens hovedinnhold

Je kunne vøri – fotballspeller

Ditt Hadeland

Je kunne vøri snekker, je kunne vøri smed. Disse linjene av Vidar Sandbeck, la beslag på mine funderinger over frokosten i dag.

Sportsnyhetene kunne fortelle om en tjueårig norsk fotballspiller i England, som tjener NKR 450.000 i uka! Godt over det min årlige pensjon er basert på!

At jeg ikke tenkte på å fortsette karrieren da vi spilte tesse i myrjord og flis? Tessa besto av et gammelt fortballdekk, fylt med gras. Tung som et høylass. Og fotballbanen var en myrflekk der det var bygget brakker. Det ble mange og harde tak i myrjorda. Vi driblet og nikket, løp i svime i alle retninger, og heldig var den som fikk sopt grasballen inn mellom to staurer. Da vanket det jubel fra trådgjerdet. Der satt jentene med nedbretta strømper og hyppeballen i fanget. Eller oftest led du nederlagets tunge pine og slepte deg mørbanket hjem til vaskevannsfat og kveldvor'n . Hadde du feilberegnet med et sleivspark eller fått tessa nedover hue, var din verdi under pari! Som regel ble du i heldigste fall sistemann som ble valgt inn på laget neste gang. Hvis du da ikke måtte friste skjebnen sammen med jentene på gjerdet.

Les også

Ole (86) med egen diktsamling: – Noen av diktene har ligget i skuffen siden 1950

Vi hadde ett mål: Idrettsforeningen hadde guttelag og juniorlag. Vi stilte oss opp utafor bua der spillerne skiftet. Var vi heldige, fikk vi prøve oss noen minutter på ordentlig fortball med luft i blæra. Det var som å sparke bursdagsballonger. Ballen fløy til himmels bare du kom nær med beksømmene. Å få ballen i mål, var en bedrift som det gikk frasagn om. De som greide det, hadde håp om deltagelse på neste kamp. Da var du redda for ei stund og kunne møte rakrygget neste dag på skolen. Men det varte ikke lenge. Neste kamp skulle du kanskje stå i mål og befant deg naturligvis i det gale hjørnet, da frådende jomsvikinger kom i mot deg. Det ble med den ene omgangen. Resten satt du i graset ved elvebredden og ventet til neste kamp med voksne karer på banen.

Vi bivånet storkamper mellom bygdelag med nærkontakt til beksøm og buserull. Det var gutta som kunne sparke fotball. De hujet og skreik, gikk på hverandre med armer og bein, beit og slo. Snørr og svette dreiv som tåke over banen når sluggera rotet seg inn i en duell. Vi smågutta hadde vår store dag, hvis ballen kom over sidelinja og vi kunne slenge den inn i kampen igjen. Etter kampen kastet de tekstilene og stupte i elva og etterlot seg varig beundring. De ble våre idoler. Vi skulle kjøre lastebil med kalk om dagen og spille fotball og kvelden. Og så skulle vi kaste oss i elva etterpå. Jojo men sann!

Les også

Lim

Planene var klare, men skjebnen ville det annerledes. Nå sitter vi i en skinnstol og undrer oss over hvorfor vi var så dumme å bli det vi ble – og ikke fotballspiller i England.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.