Sir Robert Baden Powell, kavalerioffiser i den britiske hæren, grunnla speiderbevegelsen i 1907 og brukte resten ta livet sitt på speidera. Organisasjon` har militært mønster, men hensikten er å fremme fred, internasjonal forståelse og samarbeid.

Speiderloven består ta mange edle moralregler som ikke bare ungdom, men og vaksne, bør læva etter.

«En speider taler sant, hun er ærlig og trofast, er lydig og gjør det hun er bedt om, villig og glad».

«En speider er er vennlig, høflig, og hjelpsom mot alle. Hun vil daglig søke å gjøre en god gjerning uten betaling».

«En speider er ren i tanker, ord og gjerninger og hun søker å bevare sitt legeme friskt og sterkt.»

I handboka, Blåboka, er det et vell ta krav en speider skar stræva etter å lære. En kan få merker for mange slags ferdigheter, teoretiske og praktiske, - for fuglekjinnskap, botanikk, astronomi, geografi, kartlæsaing, sying, hekling, strikking og my ana.

Je var medlem i patrulje Furu, Tropp 2. Troppsførar`n var a Vesla Holte, ei dyktig og snill dame. En stjerneklar høstvæld tok hu oss med ut på tunet på Røysum og viste oss dei forskjellige stjernebilda. Vi sto der og stirre opp på stjernehimmal. Det var som om en kjempestor, mørkeblå fløyelsparaply omringe oss, var rundt oss i alle retninger, - stjernebilda glitre, og fullmånen med det nifse fliret hang gul og stor på himmelhvelvingen, - det uforklarlige universet folde seg ut framafor aua våre.

På den tida var det ikke mange utelys, så stjernehimmal viste seg i all sin prakt, lysende og vidunderlig vakker. Je tenker på den kvæld`n hår gong je ser Orions Belte, Karlsvogna eller Lille Bjørn.

En sommar hadde vi speidera leir i ei breskehavn ved Røysum, bar med oss mat og vatn, sætte opp telt, laga kokegrop og dogrop, tente bål og laga mat. På naturstien la vi ut tegn som vi måtte følgje tel et mål, brukte kvister, kongler, fjør, blader eller tørr, gammal hæstemøkk. Vi lekte gjømsel i skauen ved Rævberjet, slo ball på sletta og hadde linjegymnastikk.

Om kvæld`n da vi skulle legge oss tel å sova, vart vi forstyrre ta non jyplinger frå Jaren. Dom sto oppe på Hæsthaugen og kaste kongler på teltet vårt. A Veslepip, patruljeledar`n vår, gikk ut og ropte at hu hadde ansvar for en stor ungeflokk, og at dom måtte pælla seg vekk. Dom forsvant med en gong! Den jinta, bare 13 år gammal, hadde en slags naturlig autoritet som gjorde at vi, og tel og med dei uskikkelig Jarengutta, gjorde som hu sa.

Det vart ikke så mye sovaing den natta, - vi fant på my moro, skravle og lo tel langt på natt. Om mårran vart je brått vekt da je kjinte at no rufsete rote rundt i håret mitt. Je stakk handa ut, fekk tak i ei varm, våt og diger kutunge og skreik høgt. Både je og dei andre kom oss ut tor sovapåsaa med en gong. Forresten sovapåsa og sovapåsa, det var bare non i hoppes sydde gamle ulltepper, - underlaget var granbar, ikke akkurat no behagelige madrass!

Etter at vi hadde ordne oss med litt kattevask, høldt a Veslepip andakt, - læste frå bibal og sa no om åssen vi speidera skulle oppføre oss, - vara blide, snille og hjelpsomme, - gjøra en god dåd hår dag, adlyde speiderløftet og dei ti buda. Vi var andektige og høytidelige mens den seansen sto på.

Den dagen fekk vi guttebesøk som vi syntes var koselig. Han Per Haugli og Gillebotvillinga frå Brua kom ruslendes gjennom Thuleskauen og vart med oss da vi slo ball. Det vart fart over ballslåing da! (Forresten så var var je visst litt forelske i den peneste ta dom og!)

Den rekordvarme sommar`n 1947 skinte sola hår dag, men da vi speiderjinten var på landsleirar`n ved Magnor, regne det hele tida. Det ikke bare regne, det pøste ner, og leirplassen vart en uhorvelig stor søledam. Vi var søkkvåte, vasse rundt i gjørma, - latrinen flømte over, - synet og lukta var ikke tel å hølde ut! Det var bare så vidt vi greide å hølde humøret oppe hele tida, slik som vi som speidere var forplikte tel.

Det var sååå kaldt om natta, - a Mary og je, som bare hadde non skrale ullteppesovapåsaer, fraus så vi hakke tenner. Vi kraup ner i ”en” påsa og la oss i ”skje”. Det hjerte no, men vi var glade da mårran kom, og vi kunne røre på oss att.

En god speider skulle gjøra en god gjerning hår dag. Det prøvde je å læva opp tel, - je tørke oppvasken, hente ved, vaske av og tel golvet. Men mor mi syntes ikke je gjorde det bra nok, for je ”glømte” radt å vaske i hjørna og på golvlisten.

Je gikk ofte tel Brua for å kjøpe mjølk, og meieriet låg nesten tre kilometer unna. Det gikk lett nerover, treliterspannet var jo tomt da. Je måtte stå i kø for å få fylt spannet, og så måtte je tjone og bæra det hemattover, oppoverbakke! Rett som det var måtte je stoppe og hvile, men heldigvis var syster mi med, så vi kunne tulle og prate mens vi rusle langs Bortaforsletta og opp bakken mot Svendsbakken. Det fantes nesten ikke privatbiler den gongen, så det var trygt å gå langs vægen. Vi plukke bær og blommer i skråningen, vi kunne sitta på en stein eller på ei mjølkerampe og småprate, og vi traff andre unger som vi lekte med.

En virkelig god dåd je gjorde, var når bæstemor mi ville at je skulle skjæra bort liktorna hennes. Det var spennende og nifst, for je måtte bruke et barberblad og ei skarp saks og så grava djupt ner i ilka sånn at alt det vonde vart borte. A bæstemor var så glad og fornøgd når je greide det. Etterpå koste vi oss med Totenkringler som hu var ekspert på, - je fekk radt en kaffeskvett og, no vi høldt hemmelig, for mor mi likte ikke at a bæstemor ga meg kaffe!