Je voks opp på Jaren, og Lille Juleaften fekk syster mi og je lov tel å bli med'n far opp i Hvamstadmoen og hente et juletre. Julæftas mårran sætte'n far det i den hemlaga foten ute på trammen og bar det inn i stua mens syster mi og je hoppe rundt og glede oss tel å pynte det.

Vi brukte dei gamle dekorasjona og non nye vi hadde søtti ved kjøkkenbordet og laga det året, eller kjøpt i butikken hennes Marja Ingebretsen nere i Brua. Der var det store bordet en virkelig fristelse, fargerike blanke kuler, norske flagg, engler, englehår og glitter. Og små fluesopper, som vi sætte utafor nissehuset vårt, eller la på vatt mellom dei dobbelte glasa, – dom var koselige å se på mens vi satt og åt. Men da beinkulda kom for alvor, kunne vi ikke se dei gilde soppa for da vart glasa telfrøsine med tjukk is.

Nissa tel nissehuset laga vi sjøl, brukte rødt ullgån, forme armer og bein, tegne fjæs på hvitt papir, limte det på (limet var en blanding ta hvetemjøl og vatn) og klypte toppluer ta glanspapir. Fine lysestakar laga vi og, delte store poteter i to, dekke dom med sølvpapir og karve ut passe store høl tel lysa.

Mens vi sto ute på trammen og hørte kjørkeklokken ringe inn jula, kom bæstemor mi gåenes for å feire i hoppes med oss. Hu læste juleevangeliet ved julemæddan i stua – reiste seg frå stolen sin da, a bæstemor, sto der i den mørkeblå finkjolen, det gråbrone håret stramt bakover i en hårtopp – andektig var a, med den gamle bibal i handa. Vi tidde helt stille og bare lytte, lot alvoret og budskapet om Jesus frelseren synke ner i oss.

– Det skjedde i de dage at et budskap gikk ut fra Keiser Augustus ...

Etter den gode mæddan og høytidelig utdeling ta gaver, gikk vi rundt juletre, og sang dei kjinte, kjære julesanga. Je husser best den gongen je kom borti ett ta dei brennende lysa, og pynteforkle je nyss hadde pakke opp og ti på meg begynte å brenne. Da vart det – gråt og tenders gnidsel, som mor mi brukte å si.

Det vart stor kommers for flammen hadde fata ti tre` og. Han far kaste et teppe over meg og over juletre som svaie og nesten tippe over. Det gikk bra, forklebandet vart svartbrent, men a mor sydde et nytt ett like etter jul.

Mor mi ordne med kaffekos og alle sju slags kaker på bordet i sofakroken.

– Fortæl om Sulustad, sa a Berit og je da – hår eneste julekvæld sa vi det, og fekk høre den samma historia oppatt og oppatt, med små variasjoner.

Vi drog tel oss beretningen om tjenestetida hennes på den store, flotte garden i Totenvika – åssen hu vart tjenestejinte på Sulustad 15 år gammal, at bonden hadde sagt at hu var så stor og sterk at a skulle få lønn som vaksin, 60 kroner i året skulle a få, pluss klæ'er. En verkenskjole og tre par skor, ett par fjøsskor, ett par vanlige og ett par vinterstøvler. Åssen hu hadde likt seg der i hoppes med dei andre arbedsfolka, at dom hadde søtti rundt det store bordet og fått god mat, kakuskiver og kaffe i en spilkum. At sengeplassen hennes hadde vøri i et stort rom i hoppes med mange andre tjenestejinter, at dom låg på hælmmadrasser med skinnfeller som overbredsel, men at dom tel jul hadde fått et laken over hælmen som da låg på helt tel våren.

Hu fortælte at a måtte opp klokka fire for å hjelpe tel i fjøset med å mjølke 20 kuer, at a måtte dra mjølkespanna ner tel vægen, på ei handkjerre om sommar'n, på en kjelke om vintar'n, at a hadde lært å karde og spinne ull, at a måtte dele seng med legdjinta som hadde lus. Hu og hadde fått lus på seg, å gode venner dom hadde vøri, hu og den jinta, å hardt dom måtte arbe, måtte vara i fjøset ørtidlig på mårran, måtte hjelpe budeia, å godt dom hadde likt seg i hoppes med dyra.

Hadde trudd at nissen bodde på låven, hadde sett det tomme trauet før dom fekk fri juledagen så dom kunne dra hematt og feire et par juledager i hoppes med foreldra og søskena – åssen a bæstemor, som ikke var bæstemor den gongen, bare ei fattig ongjinte, hadde søtti framafør svartommsgapet på kjøkkenet i hoppes med 'n Frans etter at alle dei andre hadde lagt seg – hadde spelt Kjeltring dom to, hadde hatt det så moro i hoppes.

– Var de forelske i en a? brukte syster mi og je å spørja. Svaret var det samma hår julekveld – ja, kænskje, men han Frans var jo odelsgutt på Sulustad, og hu var den hu var, bare ei stakkars fattigjinte!

Så ville vi høre om spøkelse hu hadde sett en kveld like før jul da a var på væg telbars att tel gard'n.

– Hu gikk forbi et jorde, det regne og blåste, hu kunne nesten ikke se gutua, og redd var a. Da fekk a se en hvitklædd skikkelse som gikk att og fram langs et gjerde – skikkelsen gret og jamre seg. A bæstemor, som ikke var bæstemor den gongen, vart enda reddere – hu flaug alt a orke, inn på gardsplassen og inn i drengestua der gardskara satt og spelte kort, og hu hikste og fekk fortælt om det a hadde sett.

– Det er nok'n Kal det, sa dom – vi har sett'n vi og, hæn får visst ikke fred i grava, hæn!

Også fekk vi høre at spøkelset på jorde ikke var å se etter at et nytt arveoppgjør hadde bestemt at skigard'n mellom dei to eiendomma skulle fløttas telbarsatt, for denna Kal, som a bæstemor hadde sett, hadde tuske tel seg no jord som nabo'n eigde, og da den rette eiar'n fekk att jorda si, fekk'n nok fred i grava, denna ulykksalige Kal!