Takk kjære dere som nå har bestemt at barnehageansatte skal få karantenefritak. For en gave å få lov til å dra på jobb og potensielt få lov til å smitte barn og medarbeidere eller å bli smittet av en kollega som også har vært «heldig» å få karantenefritak.

Dette er ironi.

Jeg er sint og lei meg etter å igjen ha fått bekreftet følelsen av å være lite verd i samfunnet.

Ikke misforstå, jeg mener fremdeles at jeg har den viktigste jobben jeg vet om, nettopp fordi vi tar vare på og utvikler fremtiden vår, nemlig barna.

Og når jeg hører politikere uttale seg om de sårbare barna så lurer jeg, hva gjør dere egentlig for de sårbare barna?

Det gis ikke ved dørene fra deres side når det gjelder sårbare barn. Det har jeg sett gjennom et langt liv i barnehage og gjennom flere år som beredskapshjem og innsatsen mot mobbing ...

Beklager, jeg har sett mye fine ord på papiret, men ikke så mye i praksis.

Dere er flinke til å lage lover og retningslinjer som vi skal følge, men ressursene følger ikke med.

Jeg som mormor møter hver dag mange barn i jobben min og de har alle en spesiell plass i hjertet mitt, men i perioder har også dette betydd at jeg har måttet velge bort å være sammen med mine egne barnebarn, som selvsagt ligger mitt hjerte nærmest.

Og i forhold til mammaen min, som virkelig er i en utsatt gruppe, så er jeg selvsagt veldig redd for å smitte henne også og ser henne sjeldnere enn jeg skulle ønske.

Da pandemien startet fikk vi klar beskjed om at barn ikke var store smittebærere, det viste seg å ikke være riktig.

Jeg vil alltid være den som gir en klem, trøster, tørker tårer og tar barna på fanget når de trenger det. Det er en selvfølge for meg, men det er ikke uten risiko (en-meteren er en vits i barnehager, men ikke en jeg ler av).

Når det viktigste vi kan gjøre i barnehagene er å vaske hender, bruke engangshansker, være mer ute og tilstrebe avstand, da tenker jeg igjen «så mye er vi verdt».

Men, for å si noe om hva jeg er takknemlig for så er det barna jeg jobber med de er fantastiske, kollegene mine i barnehagen og ellers i landet ser jeg på som helter, og foreldrene er fantastiske og viser at de setter pris på oss.

For disse føler jeg at vi er verdt noe. Takk skal dere ha.