Gratulerer med et godt valg. Dere markerte dere godt og fikk tillit fra velgerne. To store saker ble avgjort ved dette valget, fylkestilhørighet og Sagatangen. Kanskje blir det også landet en ny skolestruktur som blir stående over lang tid i denne kommende perioden.

Store ting er altså på gang i Gran. En spennende brytningstid med viktige veivalg. Jeg skjønner at dette ga optimisme og engasjement i valgkampen som igjen smittet over på velgerne og valgresultatet.

Men det er alltid et men. Omstillinger og omorganiseringer koster. Og en utvidelse av den nå vedtatte skissen over Sagatangen vil kreve ekstra tid og penger. Sammenslåing av skoler krever også ressurser. Og jeg tenker på de ansatte på Hadeland videregående, Karrieresenteret og Tannhelsetjenesten som så vidt har kommet seg og etablert nye rutiner etter fylkessammenslåingen. Det var krevende da, både for skoleledere, lærere og andre ansatte, men det gikk seg til, og vi endte kanskje opp med et bedre tilbud og en bedre organisering enn det vi hadde. Hva skjer nå? Karrieresenteret og videregående kan ikke være pådrivere i denne prosessen, men må snilt innordne seg i Akershus. Men hva er Akershus? Det gamle eller noe nytt? Og når kommer Gran til å bli en del av denne strukturen? Jeg merker at jeg takknemlig over at jeg slipper å være en del av denne prosessen.

Og i all denne omstillingen kommer det til å gå med mye penger. Samtidig som Sagatangen igjen blir dyrere. Og med utvidelse av Sagatangen ser vi en dreining. Fra en omsorgsmiks med både kommunale og private aktører til mer kommunal styring. Jeg ser avprivatiseringen av tjenester bli sterkere. Blir det noe billigere? Blir det bedre? Og hvor er brukerne i denne prosessen? Og hvor skal pengene tas fra? Fagforbundet kan juble. Og ansatte i kommunen får kanskje bedre arbeidsforhold, og det unner jeg dem. Men denne ideologiske og strukturelle endringen forrykker også en maktbalanse, og jeg savner brukerne og brukerfokus i denne diskusjonen. For krisa i omsorgssektoren løses ikke bare med signalbygg, men her trenger vi både kommunale, frivillige og private aktører og ikke minst brukerne selv. Vi trenger nytenking og positive insentiver, der nåværende og framtidige brukere av kommunale tjenester kan være med å utforme tjenestene. Hvis all kapital, både økonomisk, kunnskapsmessig og menneskelig, blir låst i Sagatangen og andre signalbygg, blir brukerne enda mindre. Dette gjør meg redd!

Derfor ber jeg Gunn E og Gunn en innstendig bønn. Ikke glem brukerne. Ikke sett systemer over individet. Ikke glem de svakeste i samfunnet. Vi, for jeg er jo en av de «stakkars funksjonshemmede/brukerne», trenger omsorg, men vi trenger også å bli sett og hørt. Ikke ignorer oss, men involver oss! Vi kan komme med nye perspektiver og kanskje mer kostnadseffektive løsninger enn det en byråkrat eller en tillitsvalgt kan tenke ut. Og til slutt. Vern BPA i denne perioden! Jeg skjønner at kommunen nå må spare der det kan spares, men å avprivatisere BPA er et så stort inngrep i brukeres liv. Det er virkelig å herse med svake brukere. Igjen. Se oss som en ressurs og lytt til oss. Spesielt ber jeg om at Gunn Seigerud er tro mot sitt partis ideologi og sikrer at BPA ikke (igjen!) blir truet av avprivatiseringsiveren.