Gå til sidens hovedinnhold

Kjære politikere, rådmann, kommunal ledelse og tildelingsenheten i Gran kommune

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I natt fikk jeg ikke sove. Igjen opplever jeg at mitt liv er i deres hender. Min frihet og hvordan livet mitt skal leves er under angrep. Jeg skriver til dere ut fra mitt perspektiv, og ber om at dere ser meg som et menneske.

For drøyt ti år siden flyttet jeg til Gran. Jeg hadde noe slekt og venner her fra før, Gran ligger en times bilreise fra alt man behøver, jeg har en flott utsikt over et historisk landskap og nærhet til offentlig kommunikasjon og gode veiforbindelser. Et godt sted å leve. Attraktivt på alle måter. Jeg ble møtt av en fantastisk saksbehandler som så meg som den jeg var, med mine ressurser, min vilje til å jobbe og mitt musikalske talent. Hun så BPA som det frigjøringsverktøyet det var ment å være, og i lang tid fungerte alt bra.

Jeg bor alene med en servicehund, og det ser ut til at jeg kommer til å være alene i all overskuelige framtid. Venner og deler av familien har distansert seg. Det er ikke alltid lett å inkludere noen med funksjonsnedsettelser som ikke passer inn i den noe snevre normen vi nordmenn bør tilhøre. At jeg ikke kan komme meg opp trapper eller benytte meg av andres toalett, gjør meg ikke lettere å hanskes med, og verden snevres inn sosialt ettersom de fysiske begrensningene mine tiltar.

Les også

Kelly har brukt mange år på å kjempe for sønnen, Kristian (25): – Jeg er så vant til motgang at jeg forventer det

Jobb er viktig. Kanskje for viktig. Men, som min saksbehandler sa, «så fint du har noe å fylle dagene dine med, da!». Jeg var kanskje for naiv da jeg trodde at jobben jeg gjorde var viktig, og at kanskje jeg var viktig. Jeg har undervist alt fra analfabeter i å skrive sitt eget navn og uttale vanskelige adresser til å undervise professorer i å snakke litt bedre norsk. Så kanskje jeg har en viss verdi, allikevel?

Fordi at jeg jobber, har jeg også inntekter. Og inntekter er nødvendig, fordi det er dyrt å ha en funksjonsnedsettelse. Løsninger som andre ser på som selvfølgelige er for meg uoppnåelige. Jeg kan ikke overnatte hos venner når jeg er på besøk, men må ta inn på hotell. Jeg kan ikke velge det billigste overnattingsstedet, men må velge et som er tilgjengelig for rullestol. Lista kan fortsette i det uendelige, med valg (eller tvang) av transport, klær, tilpasning av hjem og hage, slitasje og vask og vedlikehold av klær, gulv og dørkarmer.

En stor post i budsjettet er egenandeler og kostnader til assistanse. Egenandelen på BPA er beregnet ut fra inntekt. Og fordi jeg har store utgifter må jeg jobbe mer, og disse utgiftene kan ikke trekkes av på skatten lenger. Da ser inntekten på skattemeldingen ganske ok ut. Og jeg blir, som alle andre, skattet deretter. Derfor virker det urimelig at jeg også skal straffes med høyere egenandel på BPA. Hele 3995 kroner betaler jeg hver måned til kommunen i egenandel, for at jeg skal kunne leve det livet som kommunen definerer som nødvendig.

For det er faktisk kommunen som har begynt å definere hvem jeg er og hva jeg skal få lov til å gjøre. Og verre har kommunen signalisert at det kommer til å bli. Hvert år blir jeg innkalt til en evalueringssamtale. Denne samtalen går ut på at saksbehandler har forberedt en monolog som forteller meg hvilke timer som ikke lenger er nødvendige. Måke snø for at jeg skal kunne komme meg på jobb i tide, er ikke lenger nødvendig. Dette er en tjeneste jeg kan kjøpe. Pusse vinduer og tungt arbeid er ikke lenger nødvendig, fordi dette kan jeg kjøpe. Assistanse til å handle på butikken er ikke nødvendig, fordi jeg kan bestille på kolonial.no (som er dyrere enn Rema i tillegg til at det kommer et frakttillegg).

Og kjøpe og prøve klær er ikke nødvendig, det er vel ingen som bryr seg om hva jeg har på meg, uansett? Lage mat er heller ikke nødvendig, jeg kan spise Fjordland eller skeie ut med en Grandiosa hvis assistenten har tid til å vente til den er ferdig stekt mens den samme assistenten vasker toalettet (undres på hva Mattilsynet hadde sagt om det?). Gå i kirka som ligger utenfor kommunen er i hvert fall ikke nødvendig, og hvem bryr seg om å spille i korps, uansett? Og nå har kommunen bestemt at ferie ikke lenger er nødvendig. Slik er det bare!

LES OGSÅ: Konkurranseutsetting av samferdsel og park i Gran kommune

Det er et paradoks i denne pandemien. Folk roper og klager over nedstengning. For noen er det å handle på polet, dra på harrytur til Sverige eller å dra på hytta en menneskerettighet. For meg, og mange andre med assistansebehov, er det en utopi. Den vinteren som har vært så fæl for oss alle, er helt normal for meg. Jeg kommer meg ikke ut om vinteren, uansett. Brøytekanter, en bil som ikke vil åpne seg når det er kuldegrader og snø og is på ruta, gjør at livet stort sett dreier seg om jobb og å overleve. Det at jeg har kunnet undervise på Teams, har faktisk gjort livet enklere. Jeg kan ikke dra på besøk, fordi husene til folk rundt meg ikke er tilgjengelige, og det kommer ingen på besøk til meg, heller. Så der har jeg ikke merket noe forskjell. Det har faktisk vært flere som har tatt kontakt denne vinteren, fordi de sitter hjemme en lørdagskveld og synes synd på seg selv og kjenner på isolasjonen som for meg er det normale.

Men, jøss! Jeg har det jo bra! Jeg har en jobb som jeg trives med, og jeg er til og med litt ettertraktet i jobbsammenheng, og jobber noe ekstra på nettet og ved Universitet i Oslo. Jeg har til og med klart å fullføre en mastergrad midt oppi det hele. Og det er jo det som er litt av problemet her. Jeg sitter på mange måter på toppen av Maslows behovspyramide og dingler med beina i løse lufta. Jeg har oppnådd selvrealisering som er det høyeste nivået av behov, men det som er under krakelerer og vakler. Basisbehovene, eller lovpålagte tjenester som kommunen kaller det, blir til en viss grad dekket. Behovet for sikkerhet er det så som så med. Sosiale behov er det vel heller dårlig med dekningen av, og ikke opplever jeg så mye respekt og anseelse heller, i hvert fall føles det ikke sånn i møtet med NAV og kommune.

Et argument som kommunen kan bruke for innsnevringene de gjør i BPA ordningene, baserer seg på likebehandlingsprinsippet. Og nå er det dekning av merkostnader ved å ha med assistent på ferie som ligger klar for hugg. Likebehandlingsprinsippet er vel og bra, og et poeng som er lett å kjøpe for politikere som bare har satt seg inn i saken utfra tilgjengelige saksdokumenter. Og det er ikke slik at tante Olga på 95 med hjemmesykepleie og noen timer hjemmehjelp i uka får dekket assistansebehovet når hun er på ferie. Vel. Det gjør hun, faktisk. Hun kan fint dra på ferie på hytta, og få tilsvarende tjenester i kommunen hun oppholder seg, hvis hun søker om det i forkant. Og personer med lettere funksjonsnedsettelser og familie kan klare seg uten assistanse på ferie, og få den nødvendige hjelpen av nærstående uten at det blir for stor belastning.

Mens jeg, og andre med større assistansebehov, har verken familie jeg kan dra på ferie med og i tillegg har assistansebehovet blitt såpass stort, med pustetekniske hjelpemidler, personløft i tillegg til rullestolen som skal med på tur, at det er urimelig å kreve at familien stiller opp uten at det blir en for stor belastning. Det er også ikke riktig at jeg drar på «venninnetur», der bestevenninna mi må stille som gratis assistent og hjelpe meg med alt fra påkledning til toalettbesøk i tillegg til å drasse på alt nødvendig utstyr som må med. Slik sett er ikke likebehandling av kommunale tjenester rettferdig, og det gjør at de uten familie som stiller opp og/eller har store assistansebehov, ikke lenger kan dra på ferie. Kommunen har til og med i sin innstilling sagt at man må søke om å ta med seg assistent når man reiser utenlands. Altså må jeg søke om å dra på kieltur eller harrytur, selv om jeg betaler reise og opphold for assistenten av egen lomme. Hvilke andre innbyggere i Gran som er i jobb og ikke soner en forbrytelse må søke kommunen om dette?

For jeg føler meg som jeg har blitt ilagt en fengselsstraff, eller i hvert fall en delvis åpen soning, for en forbrytelse som består i at jeg er født med feil gener. Jeg har ikke valgt dette selv, og jeg har ingen ønsker om å ha mer assistanse enn det jeg må, men jeg ønsker å få lov til å bli sett som et menneske. Midt i livet. Med ressurser og svakheter. Med drømmer og framtidsplaner. Dette tar nå kommunen fra meg. Bit for bit.

Og dette skal jeg sone på livstid.

Kommentarer til denne saken