Når det amorøst proklameres fra hovedrolleinnehaver Ida Holten Worsøe (Silje) at hun ønsker at Tom Styve (Emil) skal «holde rundt henne som en baryton», og det kommer fra salen et lengtende «ååh», vil det ikke være en ekstrem bom å si at forestillingen «Korps» traff publikum midt i hjertet.

Men den gjorde det. Latteren og smilene oppover radene levnet ingen tvil om at korps er dramatisk, fint, utviklende og flere syttendemaitog av adjektiver som så langt ikke er brukt når korpsbevegelsen blir brukt som utgangspunkt for et teater. Denne gangen var det derimot alvor, og selv om undertegnede har sin fartstid som ventilknekt i to skolekorps, føles det godt å se at korpsene tas seriøst.

 

Historien om Silje og Emil fortelles med lun humor, uten at det tys til klisjeer. Dette handler om mennesker, pubertet, kjærlighet i Souzaens tid – eller rettere sagt Frank Cofield – og hvordan en solid håndfull ungdommer har innvirkning på nærmiljø, nabolag og lokalpolitikk.

Ført i pennen av Knut Nærum og regissert av Janne Langaas, er Teater innlandets forestilling «Korps» et velskrevet kjærlighetsbrev til korpsbevegelsen, og et treffsikkert tilbakeblikk på ungdomstidens opp- og nedturer. Skrevet av en som aldri har marsjert en meter i tvilsomme bukser med striper på siden. Nærum tok for seg menneskene, og det synes.

 

Hadeland kultursal var rimelig fullsatt, og ut fra klappingen å dømme var det milevis av korpserfaring i setene. Og ble det intern humor? Nei. Ikke ekstremt.

Selvfølgelig er det enkelte øyeblikk som framkaller høyere latterbrøl blant dem som har lært seg forskjellen på kornett og trompet en gang i ungdommen. Loppemarked vil likevel være loppemarked, om du så er korps-, fotball-, orientering- eller speiderforelder. Og Dixieland Strut vil bli med oss i grava.

 

Hovedperson nummer tre ble derfor korpset selv, eller i dette tilfelle korpsene. Brandbu skolekorps og Gran Jente og Guttekorps. De var takk og pris ikke bare musikalsk staffasje, men en solid del av forestillingen. At de i tillegg spilte så det ljomet, og minnet denne arme middelaldrende marsjnostalgiker på hvor tøft korps egentlig låter når de spiller med hjertet, var den gylne rammen rundt en forestilling som utspiller seg hvert bidige år.

For alle som er med i korps.