- Tankens kraft er absolutt det viktigste

«Jippiiiiii! Ytterligere reduksjon. Elsker lukten av seier ... satser på at kreftdritten har gitt tapt!»
Av
Publisert

GRAN: Ingressen er et ordrett sitat fra Karianne Steruds statusoppdatering på Facebook, bitte lille julaften 2011.
Hun er en 28 år gammel kvinne. Småbarnsmamma, ektefelle og lærer. Hun fikk en uhyre sjelden kreftsykdom før påske i fjor. En sykdom hun er fast bestemt på å seire over, det er bare et ørlite stykke igjen. Og som det konkurransemennesket hun er; Hun vil, kan og skal seire.
Oscar var bare sju måneder


– Jeg hanglet litt fra jul og utover, men trodde det kom fra noe legen mente var en muskelknute i nakken, forteller Karianne, og løfter opp lille Oscar, som nå har blitt på 15 måneder. Da hun fikk vite at hun hadde kreft var han bare sju måneder. Den lille hjerteknuseren har vært i sentrum fra første dag, og særlig etter at Karianne ble syk.
– Jeg tenkte vel at det var typisk for en småbarnsmor å ikke føle seg helt i form, egentlig. Vi var midt i en byggeperiode. Jeg var lærer på idrettslinja på Roa og hadde svangerskapspermisjon. Jeg tenkte kun listverk og inventar, sier Karianne. Det lange, lyse håret som særpreget henne er nå kort, kort og mørkt.


– Te eller kaffe, sier hun gjestfritt, og lillesøster, Maren varter opp, og gir en hjelpende hånd med Oscar i dag, som hun har gjort det de siste åtte månedene.


– Siste uke før påske, under mammapermen, var jeg med min daværende klasse til Portugal på treningsleir. Der ble allmenntilstanden min raskt veldig dårlig, med en feberliknende følelse og vond nakke. Men 42 elever mellom atten og nitten år krever sitt og ved hjelp av muskelavslappende tabletter greide jeg å gjennomføre treningsøktene. Jeg oppsøkte lege da jeg kom hjem. Beskjeden jeg fikk, som to ganger tidligere, var muskelknuter i nakke og bryst som følge av stress. Liten unge og husbygging underbygde denne konklusjonen.


Karianne memorerer. Ikke et vondt ord om fastlegen. Symptomene er like og sykdomshistorien, ifølge overleger ved Radiumhospitalet, går igjen hos mange unge kvinner. Da legen så på blodprøvene var han redd for at hun hadde en blodpropp i lungene etter flyturen hjem, og sendte henne på røntgen. Derfra gikk ferden videre til skanning, som viste at lungene hennes var skjøvet fra hverandre. Mellom dem satt det en svulst på åtte ganger sju centimeter.


– Den dritten, sier Karianne. Ordet erstatter benevnelsen kreft om det som skulle gi henne smerter og utfordringer i måneder framover.


Ville se sønnen gå


Karianne har mistet tre besteforeldre av kreft. Moren til bestevenninnen døde av det samme da de var 13 år. Derfor var det sterkt å bli sendt fra lungeavdelingen ved Gjøvik sykehus og direkte til Radiumhospitalet i ambulanse, tirsdag i påskeuken. Legene trodde da at Karianne var rammet av lymfekreft.


– Oscar og Lars Ola, mannen min, kom etter i bil. Vi fikk bo sammen på et eget lite rom. Oscar sov i vognen sin om natten. Karianne blir blank i øynene.


– Første døgnet tenkte vi jo det verste. Tårene strømmet, tankene raste. Rakk jeg å se Oscar begynne å gå? Hvorfor meg? Et helt liv uten mammaen sin. Innimellom alle spørsmålene trengte det motbydelige ordet seg fram; kreft. Karianne smiler vekk ei tåre.


– Jeg rakk hvert fall å se Oscar begynne å gå.


Etter legevisitten neste dag, snudde bildet seg.

– Verdens mest fantastiske lege, Alexander Fosså, fortalte oss at han ikke ville spå i framtiden og at jeg hadde en alvorlig sykdom, men han skulle jobbe for at skulle gå bra. Han hadde som mål å ha et behandlingsløp klart for meg før han tok påskeferie. Etter fire timers undersøkelse onsdag morgen var jeg på cellegift. For et fantastisk system og for et sykehus. Jeg er full av takknemlighet over måten helsevesenet har behandlet meg og min sykdom, sier Karianne. Den dagen bestemte hun seg for at den «dritten» skulle få kamp.


– Den «dritten» vet ikke hvilken jente den tuller med. Jeg har vært bevisst på å ikke gjøre alle dager bare «halvgode», da tror jeg man har mer å kjempe med når de dårlige dagene kommer. Vi har prøvd etter beste evne å leve så normalt som mulig og det har fungert ganske bra.
 

Kaller cellegiften «gulldråper»


Hele påsken gikk Karianne på cellegift. Under denne fasen hadde hun en time fri fra ledningene i døgnet. Da gikk hun turer med Oscar og Lars Ola.


– Den hellige timen, sier Karianne. Den ga henne frihetsfølelse. Hun følte seg heller aldri som innlagt på Radiumhospitalet. Hun var målrettet og sterk og fikk lov til å møte venninner under behandlingen, gå ut og spise og overnatte hos venninner hvis hun følte for det.


Etter påske viste det seg at hun hadde en type kreft som ca. en av fem millioner får årlig. Svulsten sitter i et organ med navn brissel, rett bak brystbeinet. Den kan ikke opereres. Da måtte hun blant annet ha skiftet nesten alle blodårene inn til hjerte. Siden krefttypen er veldig sjelden finnes det lite prognoser og tall, samt lite vitenskap rundt ulike cellegiftkurer.


-Jeg fikk seks behandlinger fordelt med tre ukers mellomrom, hver på fire dager. Det var en spennende tid. Virket kuren? Ville jeg bli så kvalm og dårlig som legene antok? Tro det eller ei, men jeg var kanskje kvalm bare en halv dag gjennom hele denne perioden. Men selvfølgelig sliten. «Alfred», som jeg kalte posestativet mitt, sørget for at jeg fikk den nøye tilmålte cellegiften. Mine edle, livsviktige gulldråper, sier Karianne og tar hardt rundt tekoppen.


Den nye hverdagen


Sykdommen gjorde at hverdagen for familien Sterud måtte tilpasses. Usikkerhet i forbindelse med hvordan Karianne ville takle cellegiften, om hun ville klare å fungere som mor under behandlingen, innleggelse på sykehus, smittefare … Lars Ola gikk ut i sine planlagte ti ukers pappaperm og moren til Karianne ble sykmeldt og ble med dette en slags reservemor for Oscar.


– Lars Ola driver eget firma, noe som betydde at han ikke bare kunne skru av telefonen og glemme jobben. Selv om han kunne ønske å gjøre det i en slik situasjon. Det er nok en større belastning enn mange tror å være nærmeste pårørende når noe slikt rammer. I tillegg til egne tanker og bekymringer, skulle han være en god og nær far, en trygg og sterk ektemann og ikke minst svare på alle spørsmål som i all hovedsak angikk Karianne og hennes form.


– Vi har fått utrolig mye støtte og hjelp av familie og venner. Det setter vi veldig pris på. Mamma med stor M var og er enestående. For oss var det viktigst at det ble stabilitet rundt Oscars hverdag, sier Karianne, og den lille sjarmøren vet å trille henne rundt lillefingeren, der han boltrer seg i mandarinbåter.


Det å være nære pårørende tror Karianne kan være vanskelig – kanskje til tider verre enn å stå midt oppi det.


- Selv om jeg ikke har kontroll på sykdommen, kan jeg hvert fall velge hvordan jeg vil takle dagen. De nærmeste må først se an min dagsform og mitt humør, før de kan håndtere dagen. Det er en stor forskjell.


Minket 75 prosent


Huset som var i sluttfasen da hun ble innlagt, er nå et koselig hjem, merket av Kariannes kreative hender og gode smak. På veggen henger et lite familiebilde.


– Det tok vi 18. mai. Dagen før mamma klippet av meg håret som så smått hadde begynt å falle av.


Karianne er jordnær. Hun har aldri gått med parykk, men innimellom med skaut.


– Det var rart da håret ble borte. Den største overgangen var da Lars Ola måtte glattbarbere meg med høvel fordi «stubben» i bakhodet ble gnidd av på hodeputa. Da i tillegg øyenbryn og vipper ble borte, ble ansiktet veldig nakent og sykdommen kom tydeligere fram. Da først følte jeg det sto kreft i panna mi. Men den hårløse tilværelsen har gått overraskende greit. Det er rart hva man venner seg til.


Det var stor spenning knyttet til den første skanningen. Den ble foretatt etter to cellegiftkurer.


– Tenk på det. Etter to runder med «gulldråper» hadde svulsten minket med hele 75 prosent. Vi var i Stavern og feiret med et godt glass vin.


Før de 30 strålebehandlingene bestemte hun seg for at dette var hennes viktigste pendlerjobb dette livet. Hun kjørte sjøl til og fra Radiumhospitalet, i tillegg til taxi.


-Pendlerjobben gikk bra, men jeg kjente at jeg ble sliten. Jeg hadde ikke lenger en reservetank å ty til.


Tankens kraft – et viktig våpen!


Karianne bygger på positive tanker og understreker at hun er glad psyken er i behold.

– En av de første medpasientene jeg møtte i påskeuka, sa noe som har satt seg fast i meg.

«Det sitter mye i hodet – hold fokus på at du skal bli frisk, ikke at du er syk.»

- Det har jeg forsøkt å følge etter beste evne. Jeg har et konkurranseinstinkt over gjennomsnittet og det skal jeg utnytte til det fulle, sier Karianne med en fortid som fotballkaptein på Eina/Einastrand gjennom 18 år.


14. desember var hun til ny kontroll to måneder etter ferdig behandling. Hun var parat til en innleggelse om det var nødvendig. Svaret fikk hun ikke før 22. desember. Svulsten var redusert. Hun er sykmeldt ut januar, og lever med noe som forhåpentligvis er en død klump med arrvev på tre ganger to centimeter.


– Jeg vil kjempe videre. Jeg gir meg ikke. Det man ikke dør av, har jeg hørt man blir sterkere av, sier hun og gir lillesøster, Maren en god klem. For aldri har familien hatt tettere bånd.


– Og aldri har vi vært så mye sammen som nå, sier en tankefull 13-åring, som kanskje gjennom de siste månedene har blitt noen år eldre.
 

Artikkeltags