Byens spor

Forside Byens spor

Forside Byens spor Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Lars Saabye Christensen: Byens spor

DEL

Bibliotekaren anbefalerBoka begynner med en skildring av en ung mann som sitter på Frognertrikken. Han heter Jesper Kristoffersen og er på vei til sjøs. Det er september 1957 og folk har akkurat fått vite at Kong Haakon er død.

Så begynner historien å rulle fra det som skjedde 10 år før. Hvilke spor har byen satt i den unge mannen som nå er på vei ut i de voksnes verden?

Jeg var veldig spent da jeg begynte å lese den nye boka til Saabye Christensen, men jeg ble raskt sugd inn i fortellingen fra kjente trakter for en som har lest mye av denne forfatteren før. Fagerborg, Majorstua, Frogner og Briskeby. Fortellingen vekker minner om min egen barndom på 50-tallet selv om denne historien begynner noen år før, nemlig i de første etterkrigsårene.

Vi møter altså Jesper som begynner på skolen dette året, og som med mange av Saabye Christensens karakterer er det noe spesielt med ham. Ingenting som kan sees utenpå, men huslegen kaller ham følsom. Han bor sammen med mor Mai som er hjemmeværende og far Ewald som jobber i reklamebyrå. I samme blokk bor også enkefru Vik som vi blir nærmere kjent med etter hvert.

Mor Mai engasjerer seg i Røde Kors, og et spesielt grep i boka er at vi får avsnitt med referater fra møtene hun er med på. Det er tankevekkende å lese om hvor fattige mange var og at de søkte støtte for å kunne kjøpe seg sko, eller et pledd. Eller f.eks. at de frivillige i Røde Kors tok vakter på sykehusene som ekstrahjelp.

Far Ewald som er tegner har oppgaver med en stor utstilling i det nye rådhuset. Han og de andre gutta i byrået går mye på Bristol, og her møter vi også en av de andre hovedpersonene i boka, hyggepianisten Enzo Zanetti, som Ewald hjelper etter et overfall. Zanetti tar nemlig på seg å lære Jesper å spille piano mens han stadig «reparerer».

Ewald bruker mye av tidas slang når han snakker: «Ålbings», «Kola vippen», «Lakatarm», og om telefonen, som ikke var allemannseie den gangen, «Damene jodler i hyssingen». Det er festlig å høre alle disse ordene igjen.

Gutta i reklamebyrået blir skjermbildefotografert, og det blir oppdaget at Ewald er alvorlig syk – noe han ikke vil fortelle noen om, og Mai som blir gravid igjen. Ewald lurer på om han vil få se det nye barnet.

Men det er Jesper som er bokas hovedperson. Vi følger ham i 1. klasse på Majorstua skole sammen med vennen Jostein som ble døv etter en ulykke, og Jesper lover å være hans ører i verden. Jesper er urolig i klassen, og læreren er ikke blid, enda verre blir da gutten kaller læreren «lakatarm». «Røde Kors» oppdager også at Jesper har kastet matpakka si i søpla, og det blir stor oppstandelse.

Det er mange historier som vever seg sammen i denne boka som tar byen og tida på kornet. Ikke de store hendingene, men mange små, f or eksempel hvordan det var da May og Ewald fikk telefon, eller da enkefru Vik traff den litt for ivrige enkemannen og antikvariat-bokhandleren Olaf Hall.

Saabye Christensen har så mange fine formuleringer. Blant mange andre denne: «Notene likner smuler som henger til tørk».

Jeg får lyst til å vite hva som skjer videre med personene, hva skjer med den følsomme Jesper og pianospillingen? hvordan går det med Mai som er så flink med regnskap? og hva med enkefru Vik som gifter seg igjen?

Jeg gleder meg til å lese neste bind av det som er planlagt som en trilogi

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags