Høsten 2016 har det vært mye medieoppmerksomhet rundt bøker som ligger tett opp til det virkelige livet, og om det er greit at forfattere utleverer sine nærmeste.
Boka jeg vil fortelle om er ei slik bok. Den er basert på en sann historie som hendte en barndomsvenninde av forfatteren. Grunnen til at jeg ble oppmerksom på denne boka er at jeg faktisk har vært på den lille øya i Tjøme-skjærgården, og at tittelen og det nydelige forsidebildet gjorde meg nysgjerring. En del av handlingen foregår også her.
«Ildverket» handler om 14 år gamle Sandra, og det er hun som er fortellerstemmen i boka. Det er en lavmælt fortelling der fortida nøstes opp litt etter litt, og som starter slik: «Noen hadde bestemt at jeg måtte flytte til en annen familie. Noen hadde sagt at jeg måtte samle de viktigste tinga mine i en bag, og så skulle de komme etter med resten». Sandras mor har begått selvmord og jenta kan ikke lenger bo sammen med den uføre stefaren.
Det er altså barnevernet som kommer og tar over omsorgen. Men i motsetning til de mange vonde barnevernssakene vi ofte hører om i media, går dette bra, og hun kommer til en snill fosterfamilie på Hvasser som gjør så godt de kan for henne.
Litt etter litt får vi med Sandras egne ord greie på hva som har hendt i fortida. Mor og datter måtte rømme fra en voldelig mann og far da Sandra var liten,og de hadde allerede da kontakt med barnevernet. Så flyttet de inn til den uføre Jostein og fikk det bra sammen med han . Men det ble tøft for mora med en lam mann hjemme og full jobb på sykehuset, og depresjonene hennes ble stadig tyngre.
Mot slutten av boka får vi høre om et bursdagsselskap for Sandra og fosterbroren hvor Sandras venninde er på besøk, og Sandra tenker «Kanskje hun trudde alt var greit nå. Kanskje hun tenkte at jeg hadde fått meg en pappa som var morsom, en mamma som kunne bake, og en bror som også var grei nok.»
Jeg synes forfatteren behandler historien fint uten de store dramatiske følelser og situasjoner. Det er en historie det er lett å leve seg inn i og en av de bøkene jeg vil huske lenge hvor jeg føler jeg har fått et lite innblikk i hvordan det kan være å bli fosterbarn. I tillegg er det nydelige skildringer av naturen ute på Hvasser.