Gå til sidens hovedinnhold

– Vi danser ikke til sutremusikk

Livet stopper ikke når du blir eldre, eller mister ektefellen. Når du møter den ensomme høsten, kan redningen være en tango, en samba eller en masurka. – Er vi først innenfor, kan vi ikke gå glipp av det, sier Marit Tingelstad, styreleder i Brandbu Seniordans.

Artikkelen er over 4 år gammel

BRANDBU: Bordene er fullsatte inne på Trivselshuset i Brandbu. I likhet med naboen Mekonomen, handler det vel om en slags service. Mental EU-kontroll muligens. Vi kan strekke oss så langt som å påstå at det foregår ukentlig understellsbehandling, kombinert med renhold av den menneskelige kjørecomputeren.

– Jeg leste en gang at seniordans senker risikoen for aldersdemens med opptil to tredeler. Det slår det meste, sier Gunnar Hansen fra Gran.

 

Sosial selvhjelp

Som en av visstnok altfor få menn fant han dansen for ni år siden. Han ble værende. Det fantes ingen grunner til å kutte ut.

– Vi får trimmet hodet når vi holder på med de forskjellige dansetypene, alle trinnene og ikke minst musikken. I tillegg er det jo det fysiske. Så jeg kommer ikke på noen aktivitet som hjelper mer for vår aldersgruppe, sier han.

Tingelstad opplevde noe av det samme. Da hun ble mast med av en venninne, ble hun værende. Det sosiale. Mangelen på «sutremusikk». Trimmen. Utfordringen.

 

– Kabal og kryssord som hjernetrim er bra det, men det mangler det sosiale. Selv de som sitter i rullestol kan være med på seniordans, sier Tingelstad.

– Og så er det ikke sånn sutremusikk. Sanger vi hørte på da vi var unge, det spilles. Skriv det!, sier Tingelstad.

Så vi skriver det.

 

Utfordring

Instruktør Kirsten Rønningen tar vennlig kommandoen over de rundt 30 danseglade seniorene. Spesielt mannfolka følger nøye med på beinføringa. Ifølge Tingelstad, burde det vært flere, noe Hansen sier seg enig i over medbrakt termoskaffe og nistepakke.

– For huet vårt er dette tilbudet utrolig bra. Delvis fordi vi må innordne oss. Vi karer liker å tro at vi får til alt, men vi er nok heller litt treige. Så vi trenger utfordringen. Vi trenger å lære noe nytt, sier Gunnar Hansen.

 

Uten å bli for høy på pæra karakteriserer han deltakerne på seniordansen som plussvarianten av eldre. De som søker et sosialt fellesskap. Som søker mestringsfølelsen.

– For dem som er blitt enker eller enkemenn blir dette som en fornyelse. Her får de også en omsorgsfølelse, skyter Marit Sangnæs Staksrud fra Brandbu inn.

 

Vennskap

For medlemmene er den ukentlige dansen noe å glede seg til. Det samme blir gjensynet med dansepartnerne. I ny og ne blir det til at enkelte gleder seg litt ekstra. Søt musikk oppstår på parketten til fordums toner. Den nye våren i livets høst.

– Jo da, det har blitt litt sjekking her. Vennskap som går utover dansen. Det er ikke så gærent det, humrer Hansen.

Ved bordene skravles det over kringle og kaffe. Danseføttene får litt hvile før del to starter opp med linedance. Seniordans er ikke tafatt subbing til utspilt Prøysen, men sosial huskestue for de livsrike.

Av og til er rett og slett ikke kabalen eller kryssordet nok.

Tangoen venter, og den er som kjent for to.

Kommentarer til denne saken