Når det gjelder bergverk på Hadeland, er det bevisst eller ei skapt et inntrykk av at det var noe småtteri. Det var ikke lønnsomt, det var ustadig og derfor mindre interessant. Disse holdningene har jeg møtt gjentatte ganger, og det har selvsagt en dempende effekt. Da jeg skrev «Bergverk på Hadeland» (2013), trodde jeg faktisk på lokalhistorikerne som bare spanderte en fattigslig side eller to på kalkindustrien på Kalvsjø fra 1932. Men hva har jeg oppdaget? Jo, at kalkverkene på Lunner en stund var hovedleverandør av kalk på østlandet. Jeg oppdaget at kalken sysselsatte 122 mennesker i Lunner kommune året 1962 (da til og med noen av verkene hadde innstilt virksomheten). Jeg oppdaget at Lunner hadde sin egen «kalkboss» - Iver Olerud. Hvordan er det mulig at ei bygd glemmer noe sånt?

Rune Arenfeldt Berg

Norsk forfatter, bosatt i Lunner.

Født 7. juli 1955.

Har blant annet skrevet «Bergverk på Hadeland, en glemt historie om mennsker og malm», utgitt i 2013

 

Minner i tåkeheimen

Jeg har holdt foredrag om kalken på Hadeland Bergverksmuseum på Grua. For stinn brakke. Men når jeg har spurt Lunner historielag om de er interesserte i et foredrag har de så mye annet som går foran; med den følge at jeg har spurt dem forgjeves i tre år. Hva er dette? har jeg undret. Er kalk liksom uvesentlig? Det er en bestanddel i mørtel, sement og bettong. Det får hus, kirker, festninger og til og med Oslo rådhus til å henge sammen - med kalk fra Kalvsjø!

Noe skjer selvsagt når jeg tar det opp. Minner strømmer på. Enkelte får også reparert et slags sneversyn der fysiske minner kommer fram fra tåken. Ser du «Kalvsjøportalen»? spør jeg og viser dem broa rett ved Kalvsjøhagabrøttet som ble bygd i 1908. Bygd med kalkstein. Ser du Engaovnen der du kjører langs E 16? Det var Ivar Oleruds første ovn bygd i 1938. Det er mye du også ikke ser, det må jeg si, som «Hadeland kalkverk» i Hallumskogen. Den er nemlig godt skjult, men er du der kan du ikke unngå å se tipphaugen med slagg og brent koks. Den er som en fotballbane i flate, og ca. 15 meter høy. Så begynner du å ane dimensjonene, og spør til slutt: Hvordan var det mulig?

 

De hadelandskse ressurser

Kalkhistorien er en gjentagelse av bergverkshistoriene vi har på Hadeland. Det handler først og fremst om ressursene; de geologiske feltene i det såkalte «Oslofeltet» som har både mineraler og kalkfjell. Så kan vi spørre: Hvem satte i gang Hytten i Oppdalen i middelalderen, var det cistercienserne eller var det storfamilien på Lunnergarden? Da tyskerne kom i 1538, Kongsberg Sølvverk på 1600 og 1700-tall, Bernt Anker, Borchgrevink med Hohenlohe Werke, var det bare slik at det var fremmede som kom med kunnskap og kapital?

Nei. Det spennende og overraskende er hvordan hadelendingen selv ofte ble en del av virksomheten; hvordan han lærte seg kunstene: Så den andre hadelandske ressursen vi kan snakke om er den menneskelige. Til tross for at Lunner sør var lite dyrkbar kom det folk til strøket. Vi fikk finneinnvandring, men også store innslag av Hadelands egne befolkning. Historien om «Hyttens Werch», eller historien om jernovnene som ble støpt på Stubhytten kom som en innsats av bygdas egne. Nyseter gruvene ble funnet og igangsatt av to hadelendinger. Da Kalvsjøformasjonen ble utnyttet på 1930-tall hadde Iver Olerud gått i lære på Svenbalrudovnen, og snart ble han den største. At kalkindustrien kom til rette tid satte Arnt Svenbalrud ord på: «De som satt i noen små hus bortover på bittesmå småbruk, de ble velstandsfolk når de fikk jobb i kalkommen – ikke rike, men velstandsfolk – det var jo slik arbeidsløshet.»

 

Transportrevolusjon

Det er opplest og vedtatt blant mange lokalhistorikere på Hadeland at Løvenskiold og «Nordbanen» (senere Gjøvikbanen) er lik sant. Så var Løvenskiold åpenbart interessert i at banen kom, og han ga tomt villig nok til traseen. Men det var ikke nok. Verken tømmertransport eller militære hensyn (troppetransport) var argumenter vektige nok. Jeg har utfordret denne skråsikkerheten, men hvem vil høre på at «Hadeland Bergverk»s folk i Christiania Minekompani drev en lobbyvirksomhet som varte i mange år, og som – uten at det ble sagt direkte – fikk det som de ville? Uansett folkens – Bernt Anker var det som brakte Løvenskiold det nordligste Markagodset på Hadeland til familiens store eiendommer, og det takket være bergverk, nok en gang. Og jeg sier heller ikke at Løvenskiold ikke var en viktig mann for «Nordbanen» …

Ta historien om «Kalvsjø stasjon», som aldri ble noen stasjon riktignok, men som ble anlagt i 1932. Tilfeldig? «Noen» snakket med «noen», sistnevnte i Norges Statsbaner. Snart var den minste perrongen i Norge en av de mest aktive i hele landet. Med stor person- som godstrafikk. Et venterom tvang seg fram på 1950-tall, et trekkplaster for en hel generasjon som også hadde «Folkets hus» rett i nærheten. Men det var så skrint det hele at enda en transportrevolusjon tvang seg fram, for kalkindustrien så seg nødt til å anskaffe lastebiler. Snakker vi om moderne tider her? Nei, en Chevrolet 1938-modell, en Renault lagd av gammelt tysk krigsmateriell, en annen bil de kalte «Loppa» som mista bremsene en gang på vei ned Oppenveien … Siden ble bilene riktig så fjonge. Og langsomt, men sikkert ble veiene utbedret.

 

Sjaktovnene

Vinteren 2015/16 var det noen som mente at Svenbalrudovnen ble alt for farlig. Det tok ikke lang tid før en rivingstillatelse ble gitt. Nå sto den riktignok ganske nær veien, men visste de hva de reiv? Ikke annet enn den første ovnen som ble bygd på Kalvsjø, selve starten på kalkindustrien her i 1932. Med den følge at distriktet kun har to ovner som står igjen – en delvis ramponert Engaovn, som den mest optimistiske sier er instruktiv; du ser både den utvendige og innvendige steinen. Den best bevarte står i Hallumskogen.

Før jeg snakker om behovet for ivaretagelse, la oss et øyeblikk snakke om Bærum. Vår historie er faktisk mer knyttet til Bærum enn vi i utgangspunktet innbiller oss. Da Slependen kalkverk i 1912 ble startet med ny sjaktovn samme år, satt Gruas mann senere bergmester Borchgrevink i ledelsen. Han hadde ikke trua på Grua! Så hadde jo Bærum hatt ledelsen og bukten og begge endene i snart 800 år! Det er bare det at alle transportfordeler var mer jevnlig fordelt. Selv om ingen egentlig så Kalvsjø-æraen på dette tidspunktet, skal det nevnes at ovnen på Slependen ble restaurert utvendig i 1982 og innvendig 1994. Den utgjør i dag en viktig del av storsatsingen i Bærum på sin stolte kalkhistorie. Skjønner vi denne stoltheten?

Nei. Vi gjør nok ikke det. Som det er for øyeblikket er vi i ferd med å miste alle minner fra denne tiden som kalkarbeideren Kjell Hegglund ikke nølte med å kalle storhetstid. Regner vi konstruerte ovner i strøket kan vi telle 16 ovner! Fortsettelse følger!