Gå til sidens hovedinnhold

Langgutua kaller!

Ditt Hadeland

Vi gikk den gamle stien opp tel høgda i hoppes,
vi såg bekken og trea og blomma,
vi såg utsikta over Viggadal'n
og Brandbukampen
som strekte seg opp
over garder og jorder
med nysådd kønn,
Værsenenga var junigrønn.

Diktet skreiv je i 2012 da je lede ei gruppe oppover Langgutua på Terje Johannessen dagene.

Husser at je en gong gikk Langgutua og fekk se a Marit og 'n Terje midt i et hav ta hvitveis. Dom satt ved sida ta en an på en stein og glede seg nok over blomma og over utsikta over bygda, litt romantisk var det og.

En fin dag i slutten ta april i år pæste je meg opp den gamle, stupbratte, kjinte og kjære gutua enda en gong. Mange turer frå barndommen ligger i minnebanken min og visker tel meg på sånne fine dager om våren. Nå lurer je på om dei eldgamle beina mine vil greie det også i år. Je går sååå sakte, det er så vidt je fløtter på føtten da je kommer tel det aller bratteste. Mot nord ser og hører je bekken, vårkåt og buldrende rasar den nerover gjennom isflak og gråsvarte orrekjerr. Det er jøtt dølint der je strævar meg oppover, litt isete og glatt og, men på skiferskråningen viser blåveisen fram dei vælkømmine fjæsa sine, irrgrønne hjerteblad er en fin pynt, så koselig å se.

Je kommer meg fram tel benken på den fyste høgda, andpusten sitter je der for å få att litt styrke. Ser sørover og Rævberjet åpenbarer seg. Je smiler for meg sjøl og tenker på a tante Karen, syns je hører lattar`n hennes da vi onga kom att fra en tur oppi berjet for å se etter revehi. «Men je fant it'no rævhøl, je tante Karen», sa je, og den setningen utløyste skrattinga som enda ljomer og klirrer i minnet mitt. Hu høldt seg på den store magan, hikste og skoggerlo, no som fekk alle oss onga tel å gjøra det samma. Det vart ei morosam skrattestynd i Langgutua den gongen, for åtti år sea.

Den siste hvilepausa mi var på et klyveled der je en gong hadde sti og bælja på grunn ta ungdommelig kjærlighetssorg. Den gongen lente je meg mot gjerdet og hele kuflokken hass Nikolai kom flygenes, var nok sultne på litt mennskjekontakt. Ei ku stakk fram tunga, sleikte hænda mi, og hele bølingen ga støtte med MØØØØ! Je fekk visst litt vennlig krøttertrøst je den gongen.

Klyveledet er like ved ei beskjeden hytte som visst nok hadde vøri et husvære for en familie i gamle dager. Ei enslig enke hadde bodd der etter at unga hadde fløtt hemanifrå. Væl hematt ringte je tel venninna mi, a Maren, som husser sånne interessante historier bære enn meg. Hu fortælte at dama som bodde der, kaltes Marja Torsen. A Maren hadde ofte gått over havna tel Langguta og opp tel den vesle stua for å tinge a Marja tel å komma tel Røysum for å baka flatbrød, eller for å vara med på slakting, storreingjøring og storklæsvasken på vårparten.

På Husmorskolen, det som nå er Røysumtunet, hadde a Marja vøri ofte. Fru Holte, som var en beundringsverdig primus motor for den skolen, hadde vøri så avhengig ta a. Den aldrende dama hadde nok trengt peinga a tjente, for det var inga ordentlig pensjonsordning den gongen. Je syns vi skar tenke litt på denna Marja og på alle andre som måtte slite hardt og greie seg så godt dom kunne. Dom borde ha fått både diplom og gullmedalje, syns nå je! Hu borde ha fått et diplom Fru Holte og, både for organisering ta skolen, for at a gjorde hagan rundt huset så severdig, og, ikke minst, for at a fekk lyseraue vannliljer tel å blomstre i tjennet like ved badebrygga.

Je går videre opp bakken og kommer tel det fine, store tømmerhuset, det er storslagen utsikt vestover, en kan se gravhaugen, der en vakker fjording ofte koser seg, og jorda og engen nedafor Møldstad. Randsfjord'n skimtes som en gråblå slange nedafor gardsbruka og skaukrulla.

Tømmerbygningen, med et fint og passende grastak, ser ut som en gammaldags herskapsbolig, syns je, og blir nysgjerrig da je ser skiltet som sier: HERBERGE for PILGRIMER! Etter litt undersøking får je greie på at en hænnu kar som har spesiell interesse for gamle bygninger, hadde kjøpt det falleferdige hovedhuset på Midtre Gjefsen, hadde fått tellatelse tel å rive det og deretter frakte alt det gamle tømmeret tel ei fin tomt øfst i Langgutua. Tomta hadde hatt rester etter et par gamle fråfløtte hus som han da hadde telegne seg. I mange år dreiv denna dyktige kar`n og hjelpera hass med bygging, og dom fekk sætt opp den flotte bygningen som står der tel beundring for oss som går den artige og bratte gutua.

Hvis du gå resten ta vægen bort tel Museet, har du «Hyttebyen» på høgda mot sør og storgarden Værsen, med Brandbukampen i bakgrunn`, mot nord, fine skuer det og!

God tur tel dere som går Langgutua!

Kommentarer til denne saken