TØFF DAG: Utrykningsleder Lars Lindal skriver om en ikke helt vanlig dag på jobben. Foto: Bjørn Bjørkli
Bjørn Bjørkli

En ikke helt vanlig dag på jobben ...

Av
Publisert

Brannmannen forteller Klokka var 11.15 denne onsdagen, 18. januar, og vi var nettopp ferdig med lunsjen. Stemningen var som alltid god der vi satt med kaffekoppen i hånda og småertet politibetjentene vi deler kantine med.

Jeg hadde planlagt en uanmeldt øvelse for vaktlaget, og hodet var fullt av detaljer rundt denne. Idet vi rydder inn i oppvaskmaskinen går alarmen ...

«HØY PRI: Bygningsbrann stor», står det i displayet på nødnettradioen.

Pålegg og melk blir stående igjen på bordet og vi småløper ned trappa til vognhallen, irritasjonen over brannstanga som arkitekten aldri tegnet inn kommer snikende, men hodet kommer raskt på plass igjen når meldinga fra 110-operatøren kommer.

«Melding om brann i låve. Vi har sendt full alarm. Det er bekreftet dyr inne.» Stressnivået er høyt idet jeg hopper i buksa og kaster på meg jakka, men idet vi setter oss i bilen kjenner jeg pulsen synker. Det er nå det gjelder ...

LES OGSÅ: Skryter av brannmannskapene

Utvikler seg raskt

Vi får beskjed om at melder er en forbipasserende og at brannen utvikler seg raskt.

Jeg trykker «rykker ut» på skjermen og vi kjører ut porten. Det er først nå jeg kan finne ut nøyaktig hvor vi skal kjøre, men på kollegaene mine skjønte jeg det var et sted i Oppdalen.

PÅ AVSTAND: Da avisens utsendte var på veg til brannstedet.

PÅ AVSTAND: Da avisens utsendte var på veg til brannstedet. Foto:

Skjermen i bilen ber oss kjøre Søndre Ålsvegen, men jeg ber sjåføren kjøre til Volla og opp Råstadbakka, da jeg tror den vegen er bedre og raskere for en brannbil.

BAPS-kanalen som nødetatene bruker for felles informasjonsdeling er tildelt, og flere enheter melder seg. Helt automatisk ber jeg 110-sentralen kontakte innringer igjen og prøve å innhente informasjon om hva slags dyr det er snakk om, antallet, spredningsfare og om det er ting som kan utgjøre en fare for brannmannskapene inne i låven (gass og brennbare væsker).

Jeg ønsker også å bli møtt av innringer eller eier av gården når vi ankommer. Det er tydelig at brannskolen har satt sitt preg på hvordan jeg tenker ... Fagleder brann, som er min leder, ber også om at veterinær blir varslet.

Det «koker» på sambandene

110 bekrefter raskt at det er snakk om kuer, antallet vet de ikke. Det skal heldigvis ikke være gass eller drivstoff lagret der, men det er spredningsfare til bolighus og stabbur.

Vi blir også fortalt at de som er på stedet ikke kan ta seg inn i fjøset på grunn av varmen og røyken, noe de også får beskjed om av 110-operatøren om ikke å gjøre. Det «koker» bokstavelig talt på alle tre samband jeg må forholde meg til, og det er nesten umulig å fange opp alt som blir sagt ...

PÅ VEG INN: Røykdykkere forbereder seg.

PÅ VEG INN: Røykdykkere forbereder seg. Foto:

Jeg snur meg heller og oppdaterer de tre røykdykkerne i baksetet om det jeg vet. De er for lengst ferdig påkledd og fokuserer på sine arbeidsoppgaver. Vi diskuterer mulige scenarioer og taktikker, alt for å komme i innsats så fort som mulig.

På sambandet melder flere ressurser fra brann at de er underveis, og jeg skjønner at vi har bra med mannskap forholdsvis raskt. Begge tankbilene våre er også på vei. De er vi helt avhengig av.

Tror dyrene er i live

Vi har sett den svarte røyken lenge. Og idet vi kommer over toppen på Råstadbakka ser vi låven. Det brenner over hele takflaten, og min første vurdering er at her må vi konsentrere oss om å berge tilstøtende bygg.

Den andre mannskapsbilen vår, som er plassert på Roa, ankommer likt med oss, og det blir fort bestemt at den bilen skal «fredes» så langt det lar seg gjøre. Vi må fortsatt ha beredskap i tilfelle vi får flere hendelser andre steder i kommunene.

Fagleder brann var fremme et par minutter før oss og har allerede fått oversikt. Han anviser hvor han vil at vi skal plassere bilen, og når jeg hopper ut får jeg beskjed om at han tror dyrene fortsatt er i live og at brannen ennå ikke har nådd fjøset. Vi har begge et håp om at det stemmer ...

I hånda har jeg en skriveblokk. Tanken er at en kjentmann kan tegne en skisse over fjøset som jeg kan vise til røykdykkerne. Hvis sikten er dårlig er det uvurderlig for dem.

LES OGSÅ: Oppdalenbonde etter låvebrann: - Takk for all hjelp

Virker som en evighet

Slangeutlegget vårt er ute på et blunk, og røykdykkerlederen får beskjed om at det er en livreddende innsats, og hvor inngangen er. Varmen på tunet er intens, og jeg må dra ned visiret på hjelmen når jeg snur meg mot låven.

Sjåføren på bilen får beskjed om å skjerme bolighus og stabbur med skum. Strålevarmen er så høy at det kan antennes når som helst. Vi overvåker disse bygningene nøye hele tiden, og det er ikke tvil om at skummet har god effekt.

OVERTENT: Låven er helt overtent.

OVERTENT: Låven er helt overtent. Foto:

Det blir fort gitt beskjed fra røykdykkerne om at dyrene er i live, men det er vanskelig å få dem ut. Flammene står mot den delen av fjøset hvor utgangen er, men dyrene er forholdsvis rolige. Røykdykkerne kjemper mot brannen for å hindre den i å nå fjøset.

For oss ute virker det som en evighet ... Gutta jobber inne, men ingen dyr kommer ut. Sikkerheten vår er alltid førsteprioritet. Jeg bekymrer meg over etasjeskilleren til loftet og om det vil rase. Hvor langt er det forsvarlig å strekke innsatsen? Selv med flere års snekkerbakgrunn synes jeg det er vanskelig å vurdere. Siden jeg er i tvil ber jeg dem trekke ut.

Jeg ser frustrasjonen til røykdykkerne. De nekter å gi opp, men det er ikke lett å overtale flere hundre kilo ku ... Vi bestemmer oss kjapt for å gjøre et nytt forsøk. Brannen har avtatt på loftet og vi overvåker hele tiden taket fra utsiden. Flere røykdykkere har ankommet. Vi knuser vinduene for å gjøre forholdene så gode som mulig.

Aldri hørt så mange gledesbrøl

UT: Dyr på veg ut fra flammer, varme og røyk.

UT: Dyr på veg ut fra flammer, varme og røyk. Foto:

Plutselig ser jeg et dyr på vei ut døra. Det sliter litt på glatta, men går forholdsvis rolig vekk fra fjøset. Etter en liten stund kommer det flere. Naboer og eiere gjør en fantastisk innsats for å holde dyra rolige og samle dem ute på jordet.

Noen dyr går den veien de er vant til, noe som var lite gjennomtenkt da det førte dem rett mot den mest intense delen av brannen. Etter litt overtalelse fra både brannmenn og tilskuere fant de ut at det var lurest å tusle videre, bort til den trygge havningen sin. Etter hvert som flere dyr finner veien ut, hører jeg jubelen fra alle som står rundt.

Røykdykkerlederen gir beskjed om at det er tre dyr igjen i fjøset, og vi begynner å ane et håp om å få ut alle. En etter en kommer de rolig ut, litt nølende og undrende til alt oppstyret. Aldri har jeg hørt så mange gledesbrøl. Tror til og med jeg så en tåre i øyekroken på noen, hvis det ikke bare var dugg i maska ... Vi har også kontroll på at det ikke lenger er spredningsfare til resten av gården.

Video: Jørn Haakenstad

Måtte slukke gressballene

SAMLING: Brannmannskaper i prat utenfor fjøsdelen av bygget.

SAMLING: Brannmannskaper i prat utenfor fjøsdelen av bygget. Foto:

Nå måtte vi ta en liten «time out» før vi fortsatte innsatsen. Én brannmann fikk ansvar for å reise til brannstasjonen og begynne fylling av røykdykkerflasker, samt ta med diverse utstyr tilbake. Dette er noe vi alltid må starte med tidlig ved store innsatser. Tankbilsjåførene har også etablert et fyllepunkt ved nærmeste brannhydrant.

Naboer og bekjente samlet flokken med dyr på jordet, og klarte å få dem inn i inngjerdingen. Det ble bestemt at siden selve låven var så å si nedbrent, skulle vi ikke drukne ruinene med vann. Varmen var fortsatt ekstrem, og vannet vil da fordampe og lage en voldsom røykutvikling – noe vi ikke ønsket siden dyrene var rett i nærheten.

Gressballene derimot, de måtte vi gjøre noe med. De var lagret på baksiden av låven og hadde også begynt å brenne. Resultatet av dette er en veldig sur røyk, og ulmebranner som varer lenge. Ved hjelp av to–tre traktorer jobbet vi oss innover i haugen til vi kom til dem som brant. Én etter én ble de sprettet opp og slukket. Dette var en stor jobb, og det ble tildelt en egen sektorleder til dette.

LES OGSÅ: Alle dyrene reddet ut fra brennende driftsbygning

Fant igjen skriveblokka ...

UT PÅ JORDET: Kyr og kviger ble jagd ut på åkeren etter at de var reddet ut.

UT PÅ JORDET: Kyr og kviger ble jagd ut på åkeren etter at de var reddet ut. Foto:

Den verste varmen hadde nå gitt seg, og vi kunne sette opp liften. Den ble brukt til å få oversikt ovenfra og til å slukke brannen på det sammenraste loftet over fjøsdelen. Det var ikke forsvarlig å gå på taket, så bruk av lift var helt nødvendig for å komme til. Denne delen av låven lå lengst unna der dyrene oppholdt seg, og vi valgte å starte slukking for å unngå røyk og ulmebrann i lang tid.

Under oppryddingen fant jeg igjen skriveblokka. Den lå under vann og sot, med blanke ark. Det ble visst ikke tid til noen skisse denne gangen, men det fikk heldigvis ikke noe å si for utfallet ...

Dette er en tekst som utrykningsleder Lars Lindal i Lunner – Gran brann og redning har skrevet for fagbladet Brannmannen.

Artikkeltags