Lars Velsand: Spørsmålene som ikke stilles i Lien-saken

Av
DEL

MeningerSpesialenheten for politisaker har behandlet saken om drapet på Tron Simen Lien og konkludert med at saken henlegges, da «intet straffbart forhold anses bevist.»

Ifølge Hadelands gjengivelse av dokumentene, «legger Spesialenheten til grunn at Xs (Liens) opptreden overfor tjenestepersonene er å anse som et rettsstridig angrep». Så derfor, sier Spesialenheten videre, er «betjentenes skudd mot mannen å anse som forsvarshandlinger, og at de ikke gikk lenger enn nødvendig for å avverge angrepet med motorsag».

Her er saken snudd fullstendig på hodet. Det er nødvendig å minne om at det var politiet, tilkalt av AMK, som gikk til angrep på Lien, som hadde stengt seg inne i sitt eget hus. Han var i en ustabil psykisk situasjon, men utgjorde ingen akutt fare for sine omgivelser så lenge han ikke ble forsøkt tatt ut av huset mot sin vilje. Hva slags tilstand han var i er uklart, men det er ganske åpenbart at en beleiring av et omfang og med de metoder som her ble brukt, måtte oppleves som særdeles truende for Lien. At politiet likevel valgte å ta seg inn i huset, måtte nødvendigvis føre til at han satte seg til motverge med de midler han hadde.

Begrepet «grov uforstand i tjenesten» brukes fra tid til annen. Denne karakteristikken er nærliggende på den beslutningen som ble tatt om å hente ut Lien, koste hva det ville. Det kostet altså Lien livet. Spørsmålet som bør reises, og som Spesialenheten ikke berører, er hvorfor man ikke trakk seg tilbake, roet ned situasjonen, forsøkte å bringe inn Liens pårørende, og medisinske sakkyndige.

For hvor var representantene for helsevesenet i denne aksjonen? Hadde de trukket seg tilbake, og overlatt til politiet å håndtere saken etter beste skjønn? Var det en helsefaglig begrunnelse som lå bak at Lien måtte hentes ut, uansett konsekvenser?

Dette er en tragisk sak for familien, og det er selvsagt også ille for de tjenestemenn som var implisert og som avfyrte de dødelige skuddene. Den situasjonen de var satt i, var likevel ikke deres ansvar, og de gjorde vel det de opplevde at de måtte gjøre, der og da. Men det var ingen desperat terrorist de sto overfor, men et sykt menneske. Det burde tilsagt noen andre vurderinger. Ansvaret ligger likevel et annet sted, og Spesialenheten behandler dessverre ikke det.

Men det er nødvendig å bringe klarhet i følgende: Hvem besluttet at Lien måtte hentes ut med bruk av maktmidler av et slikt kaliber? Hvem på det helsefaglige området ble rådspurt før denne beslutningen ble tatt, og var de i så fall enige i beslutningen? Det er et opplagt behov for en utvidet gjennomgang av denne saken, der hendelsesforløp og ansvarsforhold i sin fulle bredde blir belyst og klarlagt.

Denne saken reiser også det helt sentrale spørsmålet om bruk av politimakt overfor alvorlig psykisk syke personer. Selvsagt må politiet gripe inn i situasjoner der det er akutt fare for voldshandlinger, men det var jo ikke det som var tilfelle her. Det skal ikke være en politioppgave å ta seg av syke mennesker, vi har et helsevesen til det. Lien-saken viser hvor galt det kan gå når politiet går inn på helsevesenets område, og den bør lede til en grundig gjennomgang av rutiner og praksis på dette feltet. Stortinget bør be om en slik gjennomgang, som grunnlag for en bred debatt om forholdene.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags