Gå til sidens hovedinnhold

Front mot front julaften

Artikkelen er over 8 år gammel

Kom hjem til Hadeland til påske.

Hans-Anders Brænden (19) fra Grymyr kom aldri hjem til julaften i fjor. Knut (77) og Kolbjørg (76) Framstad fra Gran kom ikke fram til familieselskapet i Åsgårdsstrand. Alle tre ble fraktet med helikopter til Ullevål sykehus etter en kraftig frontkollisjon ved Harestua.

Ulykken skjedde ved 14-tida julaften. Et tidspunkt på denne dagen da de fleste forbereder seg til selskap på kvelden. For familiene som ble berørt av ulykken skulle kvelden bli noe helt annet enn planlagt.

Alle tre berget livet i ulykken. Omstendighetene vil det slik at samtlige nå kan feire påske hjemme på Hadeland. Hadeland har snakket med dem alle tre.

Fredag kom Hans-Anders Brænden hjem på påskeferie fra opptreningen på Sunnaas sykehus. Nøyaktig tre måneder etter ulykken.

Vi møter 19-åringen hjemme på Grymyr sammen med foreldrene Olemann og Karin.

Hele familien hadde pyntet seg til julefeiring. Ribba sto klar da telefonen ringte i halv fire-tiden på julaften.

– Hans-Anders var alvorlig skadet. Det sto om livet. Det var bare å kaste seg i bilen og kjøre til Ullevål sykehus hvor Han- Anders var blitt fraktet med luftambulanse. De første ti dagene svevde han mellom liv og død. Kjeven var knekt, milten og begge lungene var sprukket, korsbåndet i kneet var ødelagt, samt at han hadde flere bruddskader, sier mamma Karin.

Foreldrene er samstemte om at følelsen når de får en slik beskjed, er grusom.

– Vi fikk et slags sjokk, samtidig som man mobiliserer styrke og samhold i en slik situasjon, sier foreldrene.

Hans-Anders ble holdt kunstig i koma i 14 dager og hadde to operasjoner i denne perioden.

– Jeg husker ingenting fra selve ulykken. Det siste jeg husker er at jeg kjøpte en julegave til søsteren min Andrea på Gran. Dessuten erindrer jeg at jeg brøytet snø på Sinsen, sier Hans Anders.

Han er lærling på Brandbu Auto, men har bijobb som snøbrøyter. Han jobbet hele natten før ulykken, men husker ikke hva som skjedde før det smalt.

Foreldrene legger ikke skjul på at Hans-Anders hadde marginene med seg når det først gikk galt.

– Mannen fra Hønefoss som kom først til åstedet var sikker på at Hans-Anders var død. Bilen var totalvrak og han lå fastlåst i bilen. Et par minutter senere kom en lege fra Harestua tilfeldig til åstedet, og fikk åpnet opp luftveiene. Brannbiler var raskt på pletten, og luftambulansen som tilfeldigvis var på veg til Hamar, ble beordret direkte til ulykkesstedet. Summen av dette reddet livet til gutten vår. Det har vært tøft for familien, men vi har stått sammen, sier Olemann Brænden. Den siste måneden har Hans-Anders begynt opptreningen på Sunnaas.

– Det gikk tre uker før vi så et livstegn. Det startet med at han løftet en finger. Så beveget han munnen og plutselig rørte han på det ene beinet. Det var som å se en blomst som var vissen våkne gradvis til live, sier Karin og ser kjærlig på sønnen.

Nå har han akkurat startet opptreningen etter ulykken. Gripefunksjonen i venstrehånda, som han skriver med, er redusert, og han blir fort sliten hvis det er mange folk som prater eller hvis aktivitetsnivået blir for høyt.

– Jeg vil veldig mye selv, men må visst begrenses, sier han og ser smilende bort på foreldrene.

– Leger og sykepleiere er overveldet over framgangen. De har ikke sett noe liknende, men han må holdes litt igjen. Han har akkurat fått igjen telefonen og kan se på TV en time om dagen, sier foreldrene, mens Hans-Anders understreker at pågangsmot er viktig. Gradvis kommer hukommelsen på plass og han har heller ikke gitt opp rallysporten.

– Nå har jeg tatt steget fra senga til rullestol og krykker. I påsken skal jeg trene på skolen på Grymyr. Det blir tøft, men motivasjonen er på topp. Jeg har alltid trent mye, og skal tilbake til rallysporten i 2014. I år blir jeg bare tilskuer, sier rallytalentet som i fjor tok bronse i junior-NM. Året før ble det sølv.

– Alt blir bagateller når man blir rammet av ulykker som dette. Vi har vært på sykehuset i 1000 timer siden julaften og er veldig takknemlige for at Hans-Anders lever, sier mamma Karin Brænden og takker alle som har vist sin støtte på ulike måter.

- Lillesøster Andrea (15) har vært «teamansvarlig» for facebooksiden til Hans-Anders. Hun har kommentert hundrevis av henvendelser og vært en viktig støttespiller for storebror, sier hun.

En annen som får skryt av familien er Sindre Backe. Han er bestekameraten til Hans Anders, og har stilt opp hele vegen. Sindre var med inn på sykehuset allerede julaften, og har vært på besøk hjemme på Grymyr nå i påsken.

– Det er utrolig godt å ha slike venner, sier Karin.

Hans-Anders er veldig glad for å være hjemme hos familien i påsken, er motivert og klar for en knallhard opptreningsjobb.

– Alt er tilfeldigheter. Slik snakker Kolbjørg (76) og Knut (77) Framstad om ulykken julaften. De skulle reist hjemmefra klokka ett, men kom seg ikke av gårde før klokka kvart over. Bilen var full av julegaver til barn og barnebarn. I Åsgårdsstrand ventet ni familiemedlemmer på bestemor og bestefar. Og på gavene. Turen bråstoppet på Harestua.

– God bil med airbager reddet oss. Det og bilbelte, sier Knut. Han har endelig fått med seg Kolbjørg hjem til Hadeland, og Østgar'n i Gran. De forlot julepyntet hus som var klargjort med juletre og pynt. Nå har de funnet fram påskepynt. Og julekaker.

– De er faktisk like gode, sier Kolbjørg, og har helt rett. Knut forteller at han har vært på butikken og kjøpt ribbe. Det ble det ikke julaften.

– Jeg husker at jeg så på speedometeret rett før det smalt. Det sto 71 kilometer i timen. Jeg så bilen komme imot, prøvde å svinge unna, men smellen var ikke til å unngå, erindrer Knut som satt bak rattet.

Det neste han husker er at en kar fra Land sto ved siden av bilen og snakket til ham.

– Jeg husker at jeg ga han telefonnummeret til Kaare, sønnen vår. Da var det allerede blålys overalt, sier Knut. Kaare var på tur til Hadeland, men snudde umiddelbart og dro til sykehuset.

Kolbjørg erindrer at damene fra ambulansetjenesten hjalp henne ut av bilen. Og at de kavet i snøen for å få henne ut.

– Jeg hadde et gullarmbånd på meg. Jeg tenkte at armen sikkert ville hovne opp, og greide å ta det av meg og la det i veska. Da jeg kom i helikopteret fikk jeg øreklokker av legen, forteller hun. Så husker hun ikke mer før hun våknet på overvåkningsavdelingen på Ullevål.

– Jeg har blitt fortalt at jeg fikk mye smertestillende på turen, sier Kolbjørg.

Ingen av de to satt fast, men døra på førersida måtte klippes opp for å få ut Knut.

– Jeg la merke til at klokka mi hadde blitt oval i stedet for rund. Det er voldsomme krefter, sier Knut ettertenksomt.

Det ble rekvirert to helikoptre til ulykkesstedet. Hans Anders Brænden var hardest skadet, og ble fløyet av gårde først. Deretter ble Kolbjørg og Knut fraktet til samme sted. Ullevål universitetssykehus sto klare med høy beredskap.

– Det er et enormt apparat. De er enestående flinke, sier de to i dag.

Dagene på sykehuset går litt i hverandre. Knut ble skrevet ut først av de to. Han hadde brist i skulder og rygg, sår i en arm og vann i lungene. I tillegg til åtte ribbeinsbrudd.

– Jeg har sovet på ryggen en stund, konstaterer han.

Kolbjørg hadde flere skader. Hun hadde åpent brudd i ankelen, to brudd i armen, to brist i ryggen og et stygt sår ved kneet, brudd i kragebein og brudd i sju-åtte ribbein. Flere operasjoner var nødvendig. Hun har vært på sykehus og rehabilitering fram til fredag før påske.

– Nå er det trening som gjelder. Høyre arm har fortsatt begrenset førlighet, sier hun, og viser hvordan fingrene fortsatt sliter med å gripe.

Kolbjørg er takknemlig for hjelpa hun har fått både på sykehuset og til opptrening. Og hun kan ikke få fullrost alle som har vist omtanke mens hun har vært på sykehus.

– Knut har vært hos meg hver eneste dag. Unger, svigerbarn og barnebarn har vært helt enestående. Vi har fått så mye blomster, hilsener og besøk. Det har vært en enestående motivasjon. Uten det hadde jeg ikke klart det. Vi er heldige som har klart oss begge to. Alt går så lenge vi er to, understreker hun.

Og legger til at hun har fått fortalt sin historie mange ganger, til pleiere, leger og folk som har vært på besøk. I tillegg har hun vært en flittig bruker av mobiltelefonen.

– Ja, det er helt sikkert. A' mor har ringt for flere tusen kroner, sier Knut og blunker over bordet.

– Da går tida litt fortere. Jeg er faktisk mer bekymret for Knut. Han er ikke så fæl til å prate som meg. Ei sånn ulykke gjør noe med deg, sier Kolbjørg.

Knut ble rådet av en lege til å kjøpe ny bil, og komme seg bak rattet igjen så snart han kunne. Han er glad for at han lyttet til rådet.

– Det går fint å kjøre bil nå, sier han.

Kolbjørg brukte litt tid på å bli med i bilen.

– Men dette skjønte unga. De fikk meg ut, og etter et par småturer hvor jeg var både sint og redd, gikk det stadig bedre, sier hun. Hun har førerkort, men har foreløpig bare sittet på passasjersiden i bilen.

Nå er de hjemme, og skal feire påske i hjemlige omgivelser. Telefonen ringer jevnt fra folk som lurer på hvordan det står til. Planene om sydenturen i vinterferien ble skrinlagt. Eller utsatt, presiserer ekteparet. Men det spiller ingen rolle, for begge lever.

– Vi unner ingen å oppleve noe sånt. Jobben nå er å trene, og se framover. Det er ingen grunn til å bebreide noen for det som har skjedd. Alle tre var på feil sted til feil tid. Ingen gjør sånt med vilje. Nå må vi legge dette bak oss og gå videre, sier Knut. Kolbjørg nikker.

Knut har bare en liten ting til på hjertet før han slipper journalisten.

– Hadeland skrev om et eldre ektepar da dere omtalte ulykken. Godt voksen går bra, men ikke eldre, sier han og begge ler godt. Det bekrefter at humøret og humoren er intakt.

Kommentarer til denne saken