«Nå, min venn, hva synes du om verdenssituasjonen?» «Ingenting. Jeg har fått en flis i fingeren.» Dette er en av «fluene» fra den danske humoristen Storm P. Mer om det seinere.

Tenk deg at hver dag, uke og måned kom og gikk uten lokalavisa vår, hverken på papir eller nett. Oppland Arbeiderblad og Ringerike Blad var nærmeste lokalaviser, men med fint lite stoff fra Hadelandskommunene. Ingen ønskesituasjon for oss med et bankende hjerte for nærmiljøet.

Jeg gir plass til nok et sitat:

«… jeg skjønte hvorfor hadene ble kalt stridbare krigerfolk … da kritikken kom. Den kom overraskende og bakpå fordi den var helt uten nyanser og ganske rett frem … Var det feil i en billedtekst, kom det telefoner. Rakk vi ikke et møte eller en samling, var det kjeft å få. … Jeg ble beskyldt for å ha noe uoppgjort med … korpsmusikk, næringslivets positive sider, legestanden, langrenn, barneteater, landbruket, Grymyr, Roa, Bjoneroa osv. Å forsvare seg med at ‘Hadeland’ bare har en journalist på kveldsvakt som skal dekke opptil 20 arrangementer, og at vi er nødt til å foreta et valg, førte bare til enda flere sårede følelser. Hvorfor valgte vi bort akkurat dem? …»

Dette er ikke ord fra dagens lokalavisredaktør, men derimot fra nytilsatt redaktør i 1990, Marit Aschehoug, som var i avisa til 1994. (Fra Hadelands jubileumsbok 1993.) Altså et 30-årsminne. Lenge før mobil og data ble allemannseie, lenge før Facebook, Twitter, Instagram, Tiktok osv. var påtenkt, og altså lenge før de fleste av oss ble heldøgns fotojournalister og rikssynsere med vett på det meste.

Nei da, det ligger ingen ironi i det siste. Bare en påminning om at de siste 30 åra har gitt oss en helt ny verden, med betydelige konsekvenser, også for lokalaviser.

I sin herlige artikkel fra 1993, skriver Marit Aschehoug også: «… Men det som var tyngst, var mangelen på ros. Når vi gjorde noe riktig bra, var det stille. …»

Sånn er det vel med oss mennesker, hadelendinger ikke unntatt, at skrinet med ros er vanskelig å finne nøkkelen til. Kjærlighet – hatfølelser er ikke uvanlig i forhold til det som står oss nær, lokalavisa ikke unntatt. Tidvis er det vanskelig å finne balansen i slike følelser.

Hvis du nå leser dette som et forsvar for alt lokalavisa vår foretar seg, så tar du helt feil.

Velbegrunnede kritiske innspill og tilbakemeldinger er alltid viktig og ønskelig, helt sikkert også for lokalavisa.

Jeg har sjøl, både i skrift og tale, ofte stilt spørsmål og vært svært kritisk til mye av stoffvalget og «manglene» jeg opplever som leser, særlig i forhold til «flisa i fingeren» min, som alltid vil oppta meg mest.

Det som derimot ikke kjennes bra, er når dagens "sosiale" 24/7-medier fylles med en storm av kommentarer fra lydtette ekkokamre som bare snakker lokalavisa vår ned.

Jeg vil fortsette å ha meninger om lokalavisa, gjerne sterke, kritiske, og forhåpentlig velbegrunnede meninger. Samtidig vil jeg fortsette å sette pris på at lokalavisa vår blant mye annet gir spalteplass til både sterke meninger og sidelange innsendte referater og innspill som overhodet ikke interesserer meg. Men som er lett å godta, siden jeg veit at det ikke bare er jeg som går rundt med en «flis i fingeren» som tar oppmerksomheten. Og vi som går rundt med en slik finger vil gjerne at andre også skal se den. Så ta ikke fra oss lokalavisa vår.