Nina lader opp til VM

Med rosa sokker og sele: Dette er et smil, ikke et gjesp, formidler Delta, fornøyd med høytlesingen fra boka «På tur med hund» på matmor Nina Skramstads fang.

Med rosa sokker og sele: Dette er et smil, ikke et gjesp, formidler Delta, fornøyd med høytlesingen fra boka «På tur med hund» på matmor Nina Skramstads fang.

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

VM i hundekjøring. Et langdistanseløp på 600 kilometer på Røros. Finnmarksløpet på 1.000 kilometer. Alle er kraftanstrengelser som krever målbevisst trening.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

Nina Skramstad, en av Norges beste hundekjørere, har krefter i massevis, til tross for en feminin skikkelse. Femundløpet på Røros går i februar. Finnmarksløpet i mars. Det aner nok de 26 løpshundene som sover ut etter en lang treningstur i går. Men når vi entrer inngangsdøra trengs det ingen ringeklokke.

Selv de små valpene spretter opp i giv vakt og bjeffer i takt med sine respektive mødre og rollemodeller. Alaskahuskyhoder spretter fram som perler på ei snor. Noen med brune øyne, noen blå og et par med begge deler.

- Stille, gestikulerer Nina.

Èn kommando, og hundene går til ro, med unntak av en liten rakker av en Parson russerterrier, Kokos Chanel. Hennes eneste rasehund. Den smetter inn på kjøkkenet. Koseklatten er seks måneder og dilter etter matmor nesten over alt, når den ikke blir puttet inn i hundegården til huskyvalpene.

30 hunder

Totalt har jeg nå 30 hunder. Samboeren min, Didrik Sand er offiser i forsvaret, men også hundekjører. Vi trener 26 av dem, forteller hun.

- Jeg bygger opp et nytt hundespann, og valpene må jo vokse seg til, så ting tar tid. Mitt nye spann for sesongen er kjempebra, sprudler en opplagt Nina.

Vi får hilse på hennes beste lederhund, Delta på fem år. En skikkelig sofa-tilbeder. Tilsynelatende daff ligger hun og iakttar, men et lite vink fra sjefen, og den firbeinte spisser ører.

Hun lar seg dulle med som en unge, når Nina tar på henne rosa potesko og sele for fotografering.

Rosa-aksjonen

- Jeg støtter Brystkreftforskning, og skal kjøre med dette utstyret i løpene framover. Venninnen min, Elin Berntsen, som også er en del av teamet mitt, er operert for brystkreft. Så jeg vet hva cellegift og strålebehandling betyr. Det betyr en merutgift for meg på hundeutstyr, men pengene går til kreftforskningen, sier Nina.

Hun er ordrik, men det å livnære seg på hundekjøring er ingen spøk.

Hunder er hele livet mitt, sammen med Didrik, sier hun smilende, og tar fram hundeboken «På tur med hund» som hun ga ut i mars på x-samboerens forlag, «Larsforlaget».

- Det å ha hund inspirerer også til å skrive bøker. Denne er ikke for viderekomne innen faget, men for alle, sier hun.

Selvlært

- Jeg er selvlært når det gjelder hunder. Ett dressurkurs på 80-tallet er alt jeg har. Jeg begynte å interessere meg for hunder for mer enn 35 år siden, sier damen som har lagt sju år bak seg som hadelending. De to siste med hus og hundegård i Brandbu.

Det er et fantastisk hundemiljø her på Hadeland. Vi er flere som konkurrerer, det er hyggelig. For ikke å snakke om alle de fine hundeløypene. Egne løyper helt inn til Nannestad. Flere av oss satser mot VM. Det er positivt, sier Nina, og viser oss vakre bilder i en frodig hadelandsk natur. Også pressebilder der hun markedsfører en av sine sponsorer, Alfa skofabrikk.

- Der får jeg være med på å videreutvikle turstøvler av ulike slag. Det er kjempeinspirerende. Jeg er nødt til å ha sponsorer skal jeg klare meg. Jeg ønsker meg mange flere, men er kresen på hva jeg markedsfører. Det må være noe med hold i, sier Nina, og Kokos blir tatt på fersken i å lage en dam på stuegulvet.

Estetiker

- Her får hundene være inne. Jeg ser på dem som ungene mine, men det er godt å ha støvsuger, røper hun.

Den blir nok flittig brukt, for her er et ryddig og hjemmekoselig hus, nesten ferdig restaurert og malt.

- Didrik og jeg tar det trinn for trinn, forteller Nina.

Offiseren er kanskje like systematisk som estetikeren vi har foran oss. Hun gjennomfører trening og fôring av sine firbeinte med kjærlighet og presisjon. Det krever ressurser, ikke minst menneskelige, men hun trenger ikke å bruke tiden sin på treningsstudio.

At hun fikk hundeboken sin antatt til å gå som hovedbok i Bokklubben Villmarksliv er hun forresten ikke lite stolt av. Spesielt fordi boken ikke omtaler en spesiell rase eller raser.

Mye av hensikten er å få eieren (e) ut av sofaen til glede for både mennesket og hund.

Vi går ut på gardsplassen. Der står en nesten flunkende ny hundetilhenger. Inne i garasjen står to firehjulinger som brukes flittig på trening.

Da skulle du se oss, ler et bejaende naturmenneske med et sterkt utviklet konkurranseinstinkt. Nina trekker pusten.

- Du, det er noe jeg bare må få lov til å si. Det er at miniatyrhunder trenger trening også, sier hun.

Charli og Johan i et av burene løfter på øyenbrynene og veksler blikk. Hørte vi miniatyrhunder ...?

kd@hadeland.net

Artikkeltags