En dag for non år sea gikk je en tur opp tel Løvlia, øfst i Moen og fekk se at det sto en gammal benk inne i en haga. Je var slitin og var frekk nok tel å gå inn og sætta meg på den.

Eiar`n, han Ivar Løvlien, kom bortått og sa at han syntes det var koselig at non brukte benken. Ei pen lita jinte kom og, prate litt og fortælte at at a hette Erle, det var hu som eide lekestua de ser på bildet. Et par år seinere sto det en flunkandes ny, hvit benk der. Overraskelsen var stor da je læste det som sto på et lite skilt på ryggstø`.

– «Gerd Nylands benk!» sto det! (dere læsera kan se å fornøgd je er når je sitter på den benken.)

Je nyter utsikta over fjell og fjord og bygda mi derifrå – Brandbukampen mot nord, Røykenvika godt synlig med Vestsidaåsen tvers over Randsfjorden, lenger unna blåfjella med hvite topper. Bak «sju blåner» skimter je Gaustatoppen, Sølvsberjet rager i sørvest og hele Viggadalen slanger seg mot Granåsen med mange lyse høgstfelt.

Je liker å ta non turer opp tel Brandbukampen. Dei gamle beina mine blir fort slitine, og je er glad hvis je finner no å slenge baken nerpå. Når je har kømmi tel grusvægen, er ikke det så lettvint, men je har sett meg ut ei lita skiferberghylle der je kan hvile ei lita stynd og få at litt styrke.

Da je endelig er ved platået og finner bordet og benka, blir je storfornøgd! Der kan je sitta og skue utover Vika og landskapet rundt. Finere utsikt fins kænskje flere stellet i Norge, men for meg er detta det aller fineste. Ja, dere ser vel at je koser meg!

I barndommen bodde familien min i hoppes med `n skomakerbæstefar. Han hadde en bestemt stol ved kjøkkenbordet ved glaset mot vest. Den hadde han laga sjøl mens han var husmann i Bortafør og hadde den med seg da han fløtte tel bruket Røisli. Han satt på den ved alle måltida og likte å se ut på bjørken. På våren da lauvet hadde sprøngi ut, reiste `n seg og siterte Ivar Åsen:

Fram paa vetteren stundom han tenkte:
gjev eg var i eit varmare land!
Men naar vaarsol i bakkarne blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.

Før i tida var det vanlig å ha taburetter ved kjøkkenborda. Bæstemor mi hadde tre taburetter ved bordet i det vesle kjøkkenet sitt. Syster mi og je satt ofte der og fekk servert Totenkringler som hu var ekspert på.

Mannakorna som låg i ei kørj oppå bordet, var spennende. Det var små sammenbrette papirlapper med bibelvers på. Vi måtte læsa dom høgt for a bæstemor. Det var for det meste no frå Bergprekenen eller frå Salomos ordspråk. Non ta dom var vanskelige, men a bæstemor forklarte for oss. Salighet sto det my om. «Salige er de som sørger for de skal trøstes», var ett. Det skjønte vi. Verre var det med: «Salige er de saktmodige for de skal arve jorden». Saktmodig, å var nå det for no? Ett ana bibelvers var lett. «Gå til mauren du late, se dens ferd og bli rik». Latskap visste vi godt å var. Bæstemor vår hadde visst aldri vøri lat. På sine eldre dager hadde a det støtt travelt med trylle fram gån frå ull som bønda på Tingelstadhøgda kom med. Da satt a på en liten krakk, tok ulltulla som a hadde karde og spant jøtt fint gån.

Taburetter var vanlige allerede i antikken. I fransk etikette under Solkongen Ludvig den 13de. spelte dom ei stor rolle. Det var nemlig sånn at bare hertuginner hadde lov til å bruke den hvis kongen eller dronninga var der.

En gong vart det hurlumhei da dronninga hadde gitt ei grevinne lov tel å slenge baken nedpå en.

Det var vanlig at franske statsråder satt på taburetter for å markere underdanighet tel monarken. Derfor kalles ofte et statsrådsembete «å inneha en taburett».

Da je voks opp fantes ingen hagastoler, i hvert fall ingen ta plast. Hvis det var pent vær, tok a mor og a tante Gunvor kaffekosen sin på brynn. Der var det hyggelig for brynn låg midt i blomsterhagan, og angen ta bustenelliker, levkøyer, løvemunn og ringblommer omfavne oss. Hvis je åpne brynnsløkket, kunne je se neri det kalde, nifse hølet der vatnet var skræmenes bekkmørkt. Det er rart å tenke på at det ikke fins brynner mer – vi tar det som en selvfølge at vatnet skar komma rennenes tor krana.

Frua i nabohuset, a Hulda Jagelonika Krokfoss, var svensk, koselig og gjæstfri, og hu inviterte alle unga i nabolaget tel barneselskaper. Det var ikke plasser nok, men det vart ordne med en brei planke mellom to stoler – på den kunne det sitta både en og to unger. Riktig artig var det den gongen hu hadde lagt ei prompepute på en stol. Det låt fælt «promp, promp, promp» da ei jinte sætte seg på den, vi andre skratte så vi nesten tisse på oss!

Like etter krigen kom bygdekinoen på besøk og hadde forestillinger på Folkvang. Salen var fullpakke – vi satt som sild i tynne på skranglete krakker, forventningen skyhøg! «Tante Pose» var filmen som utløyste mest latter. Salen ljome ta latterhikst og latterbrøl, og syster mi klaup meg i armen ta bare fryd.

«Den Forsvunde Pølsemaker» var og jøtt artig, ikke minst forde den langstrakte komikar’n, han Leif Juster, sang den morosamme visa:

Pølsemaker, pølsemaker
hvor har du gjort av deg?
Pølsemaker, pølsemaker
du må ha forta deg.
Ut a’ syne,
hvor ska’ vi b’yne
å lete i vår by som er så stor?