God nok!

TO UTEN: En nyfødt baby, en lånt bil, en motorvei. To passasjerer uten sertifikat og en med angst.

TO UTEN: En nyfødt baby, en lånt bil, en motorvei. To passasjerer uten sertifikat og en med angst.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Lappen kom med posten i går. Det føltes så brått og plutselig. Det er paradoksalt, etter som dette må ha vært landets mest seigliva og ressurskrevende oppkjøring: 14 år etter normert tid, etter 4 år som bileier, 1 år med hyperaktiv trening, et 40-talls kjørelærere og et tilsvarende antall biler, utallige tårer, en million innlegg på Facebook, og ca. en million kroner i utgifter også. Jeg trodde det var kliss, klin umulig, men plutselig har jeg lappen, og jeg skvetter hver gang jeg ser den i lommeboka.

LES OGSÅ:

Kan det være så lett? Er det virkelig over? Synes virkelig Den Norske Stat at det er ok at jeg- jeg- kjører rundt i bil helt uten kyndig tilsyn?

Oppkjøringen ble framskyndet med to måneder takket være en avbestilling. Været sto til full pinne på vindusviskerne, jeg hadde ikke øvelseskjørt på ti dager, jeg var jetlaget, pissnervøs og hadde sovet fire timer. Så bød jeg også sensor på en, etter min vurdering, ganske så stusslig kjøreoppvisning. Det verste som kan skje tenkte jeg (i alle fall i forkant), er at jeg stryker. Og det var jeg 990prosent overbevist om at jeg hadde gjort helt fram til sensor kikket ned på padda si og sa «her står det bestått». Jeg mistet all etikette og hylte «KØDDER DU» i fem minutter sammenhengende. Siden jeg overdøvet sensors muntlige tilbakemelding, fikk jeg tilsendt vurderingsskjema på Altinn. Av det framgår det at jeg ikke har noen gudegave, noe som for meg allerede var ganske åpenbart, men jeg var god nok: god nok samhandling, god nok trafikkavvikling og god nok på tegngiving.

SNART: Kvelden før kvelden med Gunnar Haslerud

SNART: Kvelden før kvelden med Gunnar Haslerud

Jeg har kjørt litt uten tilsyn siden jeg fikk lappen. Jeg føler stort sett hele tiden at jeg gjør noe ulovlig, men det rareste er at jeg også føler jeg har blitt en 300 prosent bedre sjåfør allerede etter tre turer alene. Jeg har imidlertid ikke fått frihetsfølelsen alle reklamerer så voldsomt med. Den finner jeg andre steder enn i en maskin som ødelegger planeten, men jeg skal innrømme at det er ubeskrivelig praktisk.

Helt siden jeg opprettet gruppen «Maja blir sjåfør» april 2017, har jeg angret på at jeg gjorde det. Det er fint med åpenhet, men mer enn én gang har det føltes litt voldsomt å lage så mye virak ut av noe alle landets 18-åringer gjør med den største diskresjon hver dag. Samtidig har jeg elsket det, og ikke minst ELSKET alle som har engasjert seg og hjulpet meg underveis: kjørelærer Sas og Ingvild, alle som har heiet og støttet, alle som har mast og gitt meg dårlig samvittighet for lav kjøreaktivitet, alle som har kjørt med meg, alle som har kjørt på meg, alle som har vært tålmodige, og alle som har tullet med meg. Small talk og uformelle sosiale koblinger er så undervurdert, så koselig og så viktig. Og ikke minst avisen Hadeland som har oppfylt alle feministers våte drøm; å bli spaltist i et motorbilag. Det skal jeg putte på CV’n.

Tull og fjas har gjort det levelig og gøy, men i magen har det hele tiden ligget en vond, slitsom og utmattende angst for å kjøre bil. Uten hele Hadeland i ryggen hadde jeg ikke blitt sjåfør.

Mamma snakker om viktigheten av å gjøre sin største svakhet til sin største styrke. Nå var kanskje ikke bilkjøring min største svakhet, men så ble det heller ikke min største styrke, men det ble godt nok.

Artikkeltags