Pizzahjul og rare mennesker

KOLLEGAKJØRING: Kollegakjøring med to pendlere, en med lappen ( Kjetil Meinstsd Åserud) og en uten (Sigrid Tveiten Roholt)

KOLLEGAKJØRING: Kollegakjøring med to pendlere, en med lappen ( Kjetil Meinstsd Åserud) og en uten (Sigrid Tveiten Roholt) Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Jeg kan kjøre bil. Jeg kan teori. Jeg er ikke så cocky at jeg tror jeg er ferdig utlært- men, det som gjenstår er småting jeg kan øve på. Sertifikatet er rett unna, i enden av tunnelen, men istedenfor å gi full gass de siste meterne, har jeg mest lyst til å bli igjen inne i tunnelen.

Kjære hjerne, hva er det du holder på med? Forrige uke måtte jeg motivere meg med champagne og ny pysj bare for å ringe kjørelæreren min og avtale en time. Det kan bli både dyrt og dekadent. Hvor kommer denne enorme motviljen mot å ta lappen fra?

For ett år siden fikk jeg et pizzahjul i en vakker eske fra den underfundige Håkon Sønneland. To måneder før det, hadde vi en samtale som av en eller annen grunn penset inn på min langvarige angst for pizzahjulet. Jeg tror jeg sa noe sånt som at den dagen jeg får meg et pizzahjul, så kan jeg like godt bestille med gravplass i samme slengen.

FORNØYD: langkjøring med svært fornøyde passasjerer, Corentin Bohl og Hafid Bohl- Musum.

FORNØYD: langkjøring med svært fornøyde passasjerer, Corentin Bohl og Hafid Bohl- Musum. Foto:

Sertifikatet, som pizzahjulet, har blitt symboler; Gjenstander eller handlinger som representerer noe dypere og noe annet enn seg selv. For meg er pizzahjul og sertifikat symboler på voksenlivet. Eller, ikke helt egentlig, for mye er fint ved å være voksen, og jeg har ikke mer dødsangst enn det man må regne med, og jeg vil for alt i verden ikke bli tenåring igjen. Pizzahjulet og sertifikatet har, dessverre for dem, blitt symboler for den veldig begrensede måten man skal være voksen på. Man snakker ofte om at ungdom er så konforme. Jeg synes voksne er mye verre.

Det er ikke rare krumspring som skal til før man oppfattes som annerledes. Når det å være 32 år og ikke ha lappen er nok for å få en månedlig spalte i avisen, sier det ganske mye om hvor lite som skal til for å være rar som voksen. Noe av det jeg liker ved ikke å kjøre bil, er at jeg fremdeles opplever annerledes ting som voksne slutter å oppleve. Når man kjører bil, som på Hadeland er en selvsagt del av en voksen identitet- i tillegg til hus, barn og et dyr av noe slag, så kan man forflytte seg effektivt og ensomt fra A til Å. Jeg jobber litt her og der over hele Oppland, og tar jeg mye buss. Der er det innvandrere, bygdeoriginaler, folk som lukter vondt- eller som ser litt udefinerbart annerledes ut. Raringer, med andre ord, og for å presisere- for meg er «raring» det beste man kan være.

Når det å være 32 år og ikke ha lappen er nok for å få en månedlig spalte i avisen, sier det ganske mye om hvor lite som skal til for å være rar som voksen.

Maja Musum

Eller det å haike, eller det å henge. Det er ingen «vanlige» voksne som henger. Men med haltende kollektivtilbud, har det å henge på Kiwi Grua, jernbanestasjonen på Gjøvik, eller Cirkel K på Segalstad bru, blitt en vanlig del av min dag. Og når man henger, og når man haiker- så møter man mennesker og kaster bort tid, på en måte som voksne ofte slipper å gjøre.

Jeg må ganske snart omfavne lappen, slik jeg omfavnet pizzahjulet fra Håkon. Det går nok bra. Men kjære voksne! Det er ganske så rart å være menneske, og jeg er ganske sikker på at vi alle er ganske så rare på hver vår måte. Så vær litt rare offentlig, ta bussen en dag, så blir det så mye greiere for oss alle. 

Langkjøring: Langkjøring til OL-byen i mitt hjerte med Grim Syverud og Hafid Bohl-Musum.

Langkjøring: Langkjøring til OL-byen i mitt hjerte med Grim Syverud og Hafid Bohl-Musum. Foto:

Artikkeltags