Nærmere deg, min Gud!

Av
DEL

Når du leser dette, er det allerede for sent. Da sitter jeg på Statens Vegvesen på Lillehammer og avlegger teoriprøven. For å forberede meg best mulig i forkant, har jeg valgt å gå for den velkjente skippertaksmetoden: En kveld, en barnevakt, et abonnement på teoritentamen.no og en kanne med kaffe. Jeg har prøvd ut andre metoder, slike som jeg lærte på universitetet, med lærebok, markeringstusj og notater. Men siden «Veien til førerkortet» viste seg å være verdens kjedeligste bok, og jeg har verdens dårligste hukommelse for den slags kunnskap, falt det alternativet bort. Hva som blir utfallet kan du lese på Maja blir sjåfør på facebook.

Siden sist har jeg rundet kjørenivå «vinterføre» sånn tålelig bra, med mengdetrening og ukentlige turer tur-retur Gran- Dokka på dårlige veger med møkkaføre både under og over bilen. Langs Randsfjorden har jeg møtt på flere elger, og fått testet ut erfaringene fra glattkjøringsbanen i praksis. Det gikk bra med både meg og min co-pilot og nye sjef. Det gikk ikke fult så bra med elgen, som overlevde Maja blir sjåfør bare for å bli tatt av dage av en smijernsport på Hov. Livet er ikke for pyser, enten man er elg eller kjøreelev.

Neste uke har kjørelærer Sas, som har innsett at hun må sende innkalling og ikke forslag til datoer, satt meg opp på: bykjøring, trinnvurdering 3, trinn 4, risikoteori, landeveiskjøring og planlegging variert trafikkmiljø og refleksjon og oppsummering. Jeg skjønner ikke helt hva alt dette innebærer, og om det betyr at jeg med det er ferdig, men det håper jeg.

Alt dette betyr at jeg er i ferd med å komme i mål med lappen. Emosjonelt og eksistensielt så er det veldig vanskelig å forholde seg til. For selv om jeg ser frem til friheten, eller snarere, fraværet av avhengighet til andre, så er problemet at jeg fremdeles ikke har lyst til å være en som kan kjøre bil. Jeg har ikke helt klart å finne ut av hvorfor, men jeg tror det kan ha med noen av de følgende punkter å gjøre:

Jeg kan være alene i bil. Som kjøreelev kan jeg kjøre, men jeg har ikke ansvaret. Når jeg får lappen har jeg ansvaret for alt som kan skje i trafikken. Det synes jeg er mye ansvar å ha, jeg vil helst ikke ha det, og jeg forundres stadig over at så mange mennesker tar så selvfølgelig på det.

Jeg kan leve et enda mer effektivt liv, og jeg synes egentlig det allerede er mer enn effektivt nok som det er. Med bil eliminerer jeg det lille som er igjen av død-tid, av ugunstigheter, av vær og kulde som må forseres, av venting og av henging på togstasjoner og bensinstasjoner. For et par uker siden forsøkte jeg å ta meg fra Tingelstad til Harestua uten bil. Det tok fem timer en vei, jeg ble klissblaut og kald, redd da strømmen gikk på Harestua og utslitt da jeg omsider kom hjem. Men det var likevel overraskende fint å sitte to timer på Kebaben på Lunner helt alene, å rusle langs veien på Harestua i mørket, og ramle ned i ei snøfonne på Roa. Med fare for å høres ut som Einar Gerhardsen, så kommer jeg til å savne at noe er litt kronglete, kaldt og upraktisk, men likevel så fint.

Jeg kommer et skritt nærmere det siste. Jeg har ikke noe imot å bli voksen, det er helt topp, men det går for fort og det er fylt opp med for mye uviktig. Jeg har overhode ikke lyst til å vite hva som er forskjellen på kasko og delkasko. Allerede er jeg konfirmert, uteksaminert, reprodusert og ekteskapelig konkludert. Og snart har jeg lappen. Det som står igjen på listen over livets milepæler da, er et par runde år før jordpåkastelsen.

Nå kan det tenkes at jeg med denne listen leser mer inn i lappen enn det de fleste gjør, og at lobotomi er den eneste løsningen. Heldigvis, eller uheldigvis, så er det fortsatt mye som kan gå galt på veien til førerkortet. Jeg skal i alle fall jobbe hardt og oppriktig for å få lappen i boks, og nyte den siste tiden som loffer i Lunner. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags